Bonusmamma

 

Å være en bonusmamma (eller bonuspappa)
dreier seg overhodet ikke om
å overta rollen til noen, og aller minst mor/ far.
Det handler ikke om å skulle stjele verken tid eller oppmerksomhet eller noe,
det handler om å være en ekstra ressurs for barnet/ barna.

Det handler om å være med på laget.
For det blir jo et lagarbeid.

Det handler om å være enda en person i barnets
krets som kan overøse dem med kjærlighet, råd,
trøst, lek, tålmodighet, oppdagelse og nærhet.
En ekstra person barnet kan henvende seg til,
som kan lytte til, og se barnet, kanskje på en
litt annen/ny måte enn foreldrene selv, siden du
som ´´bonus`` blir kjent med barnet på en annen måte, og på et annet stadie av livet enn de som har kjent det hele livet.
Det handler om å kunne dele på et ansvar,
om å hjelpe til for å få det til å gå rundt.

Jeg tror ikke et barn kan få ´´for mange`` som
engasjerer seg i livet dets, eller at det kan få ´´for mye`` kjærlighet og opperksomhet.
En stor og variert krets tror jeg er sunt,
for da er det lettere for barnet å få
det det ønsker og trenger.
Noen voksne er kanskje ekstra gøye å leke med,
noen er veldig lette å prate med,
noen kan en fortelle hemmeligheter til,
noen er ekstra gode å krype inn i armene til,

og noen leser de beste nattaeventyene.
Hvis barnet har en stor krets bestående av mange forskjellige typer mennesker,
tror jeg også barnet lettere vil lære seg å forstå, akseptere og respektere at alle er ulike,
at alle har ulike kvaliteter,
men at alle er like mye verdt.
Man skaper et tolerant barn, og kanskje barnet
da også har lettere for å finne seg selv, finne sine egne styrker og svakheter, og få prøve ut
mange forskjellige interesser og aktiviteter.
Et barn som er omgitt av mange som er opptatt av det, og elsker det,
vil nok også lettere føre til at barnet
blir glad i seg selv, og DET er viktig.

I dagens samfunn er det jo slik av veldig mange
lever i denne hverdagen; ´´mine- dine- våre``.
Mange går fra hverandre, og barna blir stående
i midten etter et samlivsbrudd.
Foreldrene finner seg ofte nye kjærester,
og jeg tror at det i de
fleste tilfeller går veldig fint.
Men dessverre i filmens verden er det ofte dessverre slik
at steforeldre ofte blir farget negativt, og da spesielt stemødre.
Forleden dag sveipet jeg gjennom dagens avisoverskrifter, 
og på flere fremsider fant jeg tekster som etterlyste
mer positivt fokust på spesielt stemødre,
og jeg ble glad, for jeg er så enig!


Jeg har forsåvidt ikke fått testet ut min rolle ennå, 
men jeg har hatt desto mer tid til å tenke og reflektere over den, samt å forberede meg.
Jeg bor nå i et hjem hvor kjærlighet er en sentral og altoppslukende følelse,
og jeg kan ikke forstå noe
annet enn at dette vil farge av positivt på barna. 
Når den dagen kommer.
Vi er et lekent og kanskje litt barnslig par,
men vi er også flinke til å ta ting på alvor, og vi
ser hverandre, fokuserer på hverandre, passer
på hverandre, og vi passer alltid på å ´´bli venner
igjen`` (på ordentlig) kort tid etter at vi eventuelt
krangler om ett eller annet.
Alle disse verdiene, våre prioriteringer,
våre måter å løse ting på tror jeg vil telle svært positivt
når det kommer barn i hus,
enten det blir vårteget først, eller da denne utvidede familien min.

Kanskje er jeg naiv, som uttaler meg uten å
faktisk ha erfaing som både mamma og bonusmamma,
men jeg snakker ut fra hvordan jeg tenker,
 hva jeg føler, hvordan jeg forestiller meg det.
Jeg er ikke så naiv at jeg tror at alt vil være
rosenrødt, og at jeg bare vil få de ´´kjekke`` oppgavene.
Jeg tror heller ikke at et bånd vil etablere seg automatisk,
og at alt er supert fra første sekund.
Å etablere en relasjon, og å etablere tillit, tar selvsagt tid.
Det vil være prøving og feiling, kanskje må jeg jobbe
veldig hardt for å få innpass hos dem,
og selvsagt i verste fall får jeg ikke innpass i det hele tatt.
Man kan jo som kjent ikke forutse fremtiden,
men jeg velger å fokusere på det gode jeg ønsker å tilby,
på det gode jeg ønsker å være, og å få til,
så vil jo bare fremtiden vise hvordan det går ♥

Jeg gleder meg til å pusse tenner, lese på sengen, smøre kveldsskive, bygge togbane, se den samme filmen
107 ganger, holde rundt og trøste, snakke med et menneske som har et helt annet perspektiv på verden enn meg selv,
klemme god natt,
og ´´krangle med`` for å få det til
å spise litt grønnsaker også.

Jeg og Andreas har nå startet en ny reise;
kunstig befrutkning.
(inseminasjon i første omgang) 
Ønsket vårt om barn er stort, og siden det ikke skjer noe på den naturlige måten, har vi bestemt oss for å oppsøke hjelp for å få drømmen oppfylt.
Dette ønsker jeg å være ærlig og åpen om,
fordi jeg mener det er ingen skam verken å
følge drømmene sine,
eller å oppsøke hjelp når det trengs.
Selvsagt skulle jeg ønske ting bare ´´skjedde av seg selv``, slik jeg nå i min vanskelige prøveperiode/ ventetid
syns at ´´alle andre får til``,
men sånn skulle det altså ikke være....

Men lykkes vi til slutt, og får et friskt og velskapt
barn, så vil det jo uansett være verdt alt vi går gjennom for å komme dit.
♥♥♥


 

Den fine familien min


Mamma, pappa, meg, lillesøster Maria.
Det er familien min.
(og så Nike, da. Mammas og pappas lille schnouzer- jente).

Disse tre menneskene som aldri
viker fra min side,

som ta vare på meg, som får meg til å føle meg verdifull,
som har kjent meg hele livet mitt, og som jeg verdsetter enormt høyt.
Tre mennesker jeg er stolt av å høre til hos.


(på Coachella, California, høsten 2016)

Mamma fikk meg da hun var veldig ung,
og heldigvis kom min lillesøster/
bestevenn to år etterpå.
Den vesle aldersforskjellen har latt oss lettere knytte bånd, og såvidt jeg kan huske har vi hatt svært få perioder i løpet av de 28
årene hun har eksistert der vi ikke har vært venner/ på talefot.

Mamma og pappa har virkelig vist oss verden, og gjort oss svært glad i å reise, i å oppleve ting.
Det som er litt spesielt med oss fire, er at vi har en lidenskapelig
interesse i et felles band; Pink Floyd.
Selv om vi gjerne har litt forskjellige preferanser på hvilke sanger vi liker best,
om vi liker det gamle eller det ´´nye``, og så er det litt vennskapelig kjekling
om hvem vi liker best av Gilmour og Waters, etter at bandet ble splittet.
Dette er jo musikk som stammer primært fra 60- 70- og 80- tallet,
med sine gigantiske suksesser som ´´The Wall``, og ´´Dark Side og the Moon``- album.
De fleste har nok hørt en del av musikken, uten å kanskje være klar over hvem de hører på,
men det er absolutt et band som hører hjemme på verdenstoppen.
Vi har som familie fått oppleve store deler av verden sammen, faktisk på grunn av at
Waters (en av grunnleggerene av bandet) la ut på verdensomspennende turnèer med
diverse konsertokonsepter.
Vi har fått sett Paris, Berlin, Dublin, London, Sydney, Brisbane, København, Stockholm og California, og det har vært eventyr man knapt kan forestille seg.
Vi har fått oppleve utallige konserter, på utallige arenaer rundtomkring i verden, og det
har knyttet oss veldig tett sammen.
Men selv om konsertene og musikken har vært viktige elementer i bestemmelsen av hvor turene går,
så er det jo ikke bare konserter vi driver med.
Når vi først er på reisefot, sørger vi for å få oppleve så mye som mulig av stedene vi besøker, og jeg har så mange gode, morsomme, vakre og spesielle minner lagret i hjerte og hode
at det nesten sildrer i meg når jeg tenker på dem, eller jeg ser på bilder.
Vi har bodd på alt fra hosteller sammen med vilt ukjente mennesker på samme rom,
via bobil- roadtrip gjennom USA, i hytter, til fancy hoteller.
Det er så mye gøy jeg har kunnet krysse av på, som Grand Canyon, Mesa Verde,
Antelope Canyon, Great Barrier Reef, operahuset i Sydney, Eiffeltårnet, muren i Berlin,
Disneyland, Key West, Coachella, og så videre, og så videre.
Jeg og Maria har vært veldig priviligerte som har hatt reiseglade og inkluderende foreldre,
som har hatt lyst å ta oss med på alt dette. Det er ikke mer enn i underkant av ett år siden vårt sistestore eventyr sammen, som da gikk til USA. 
Mamma og pappa (heldiggrisen) drar avgåde igjen nå om noen uker, og de to har et ekteskap og et forhold hvem som helst kan bøye seg i støvet for, og bare beundre.
Det er slik jeg vil ha det!
De fant hverandre da de var unge, fikk seg to (vakre og kule) barn, kjøpte seg hus, og har vært to bautaer i mitt og min søsters liv, alltid.
Vi vet at uansett hvordan livet behandler oss, er døren der hjemme alltid åpen.
Jeg personlig har nok måttet ´´bruke`` den åpne døren i større grad enn min søster,
for jeg har på mange måter levd et rotete og ustabilt liv, hvor jeg ofte har plutselig
havnet på bar bakke, gang på gang.
Uten å nøle, uten å dømme, uten å stille spørsmål har jeg fått komme hjem,
og jeg har fått være der til jeg har vært klar til å prøve meg på verden igjen.
Jeg vet godt hvor heldig jeg er som har det slik,
og det er ting jeg er opptatt av å aldri tillate meg å ta for gitt,
for jeg vet det er mange som ikke har det slik.


(på vei til Antelope Canyon, høsten 2016)


Min søster bor i Stavanger, og det er både ´´dessverre``, og ´´heldigvis``.
´´Dessverre`` fordi hun er utrolig langt unna, og jeg skulle jo helst ønske hun bodde i nabohuset,
sånn at jeg alltid hadde

noen å stikke på besøk til.
Vi har det så gøy sammen, uansett hva vi gjør, og selv om vi er veldig ulike som personer,
er vi likevel veldig like på mange punkter.
Ett ord eller ett blikk er ofte nok til å skjønne hvordan den andre har det, eller hva den andre tenker, og våre fnisebyger har gått ut over mange stakkarer som har

befunnet seg i vår nærhet.
Vi har et helt unikt bånd, som søstre og bestevenner, og gjennom alt, både hverdager og
gjennom mer spesielle dager, er det så fantastisk å ha denne personen som det alltid er lett å prate med, som alltid får meg i godt humør, som jeg kan være meg selv med,
og som støtter meg gjennom tykt og tynt, på samme måte som jeg prøver å gjøre det med henne.

På tross av min krokete og krevende fortid, har jeg aldri opplevd annet enn
forståelse, tålmodighet og inkludering fra henne, og hun er i sannhet en magisk person.
´´Heldigvis`` fordi det da blir et lite eventyr når jeg drar på besøk,
det blir en liten ferie fra alt sammen å bare koble ut og dra til en annen by.
Og selvsagt blir det jo også da ekstra stas når hun kommer hjem her på ferie,
selv om den tiden alltid løper fra oss i lynets hastighet før hun plutselig
må hjem igjen til livet sitt der.
For dem rundt oss kan nok vi være verdens mest irriterende og merkelige duo,
men det får så være. Tiden vår sammen er så tilmålt, at vi utnytter den egoistisk
når vi først får den.
Noe av det fineste hun har gjort for meg, tror jeg må være da hun kjøpte billetter til oss for å
se Løvenes Konge- musikalen
sammen i London.
Jeg har jo forgudet Løvenes Konge siden jeg var rundt 5 år, og det var veldig
spesielt å kunne dra å se den musikalen sammen med henne va fantastisk, og vi fikk
oss selvsagt noen runder med shopping, spennende restauranter, og morsomme eventyr.
Men; vi trenger ikke dra langt for å ha det gøy!
Bare det å rusle rundt på eiendommen hjemme, gå i fotsporene vi pleide å gå da vi var barn,
er fantastisk. Vi lekte mye ute som små, både ved elven nedenfor huset vårt, klatret i trær,
løp gjennom blomsterenger og i skogen, og tilbragte mye tid ved sjøen, både hjemme og på hytten.


(Santa Monica Beach, California, høsten 2016)


Jeg kunne ikke fått en finere familie, og jeg tror ikke det er mange som hadde gitt meg
så mye tålmodighet og forståelse
som akkurat disse tre.
Selv om temperaturen innimellom har vært høy, og vi selvsagt har hatt smelling med dører
og kjefting og dårlig stemning hos oss, som hos ALLE familier,
så har vi alltid funnet tilbake til det gode når vi har fått roet oss ned igjen.
Spesielt som tenåring og tidlig i tjue- årene vet jeg at jeg var kanskje over snittet vanskelig å ha med å gjøre,
men vi har vel alle hatt slike perioder vi i etterpåklokskapens navn
skulle ønske vi var foruten.
Mamma, pappa og Maria har formet meg som menneske, og jeg mener at mine gode
sider har jeg fått fra dem.
Styrken min, eventyrlysten min, rettferdighetssansen, kjærligheten,
samvittigheten, læren om rett og galt, å si unnskyld,
å leve i nuet, alt det har jeg lært av dem.
Jeg har en del negative/ vanskelige sider, som de fleste vet, men disse står
jeg altså alene ansvarlig for, for oppdragelsen hjemmefra var/ er det ikke noe å si på.
Vi utvikler oss jo alle etterhvert som vi blir eldre til selvstendige individer, tar
våre egne valg, og må dermed også takle konsekvensene av dette.
Jeg har gjort mye som kanskje hos andre hadde ført til at jeg ble skjøvet
ut av familien, og selv om jeg vet at det har kostet dem mye å stå i disse stormene
ved min side, og de gjerne ufortjent har fått kritikk for mine valg og mine feil,
så har de aldri viket èn eneste millimeter.


(mamma og pappa kledd opp for bryllupsfeiring for en måneds tid siden ♥)


(en ung mamma, en ung pappa, og en liten familie, for mange år siden... ♥)


Det er en familie som vår jeg selv ønsker å skape nå, med Andreas.
Vi var nylig på kino, sammen med pappa, for å se en film med en Pink Floyd- konsert,
i håp om at litt av vår entusiasme og våre opplevelser kunne smitte litt over på Andreas.
Jeg satt under hele filmen og kjente på en voldsom takknemlighet og tilhørighet.
Kjærlighet.
Det ble så stort for meg, å tenke tilbake på alt sammen, på alt vi har bak oss,
og ikke minst; på alt livet fremdeles kan by på.
Det går visst rykter om en ny turnè til neste år, så forhåpentligvis byr 2018 på
nye eventyr, nye land, nye byer.
Nye minner.

Jeg er heldig, som har disse fantastiske menneskene i mitt liv,
og Andreas (og Oscar, hunden vår) er begynnelsen på familien jeg selv ønsker å skape ♥
Jeg elsker dere ♥

Ensomhet

Ensomhet.
Jeg kjenner en del på ensomhet.
Dette skambelagte, kjipe temaet ingen snakker om.
Ingen liker å innrømme at de er ensomme, at de kjenner seg utenfor, at de ikke´´oppfyller sosialt``.

Det kan være mange grunner til at man kjenner seg ensom,
men jeg kan bare snakke for meg selv.
Mitt grunnlag for ensomheten/ annerledesheten/ utenforheten jeg kjenner på,
stammer fra tidlig, tidlig barndom.
Jeg ble som kjent mobbet gjennom hele min skolegang,
og det førte til at jeg gikk glipp av veldig mange verdifulle erfaringer.
Erfaringer jeg aldri vil kunne gå tilbake for å hente.
De gikk tapt, jeg tapte.
Det er veldig sårt og vondt å tenke på.
Hele skoletiden min kjennes som et svært, åpent, pulserende sår som nekter å gro,
og jeg oppdager mer og mer senskadene og effekten av de vonde årene.
Hver gang det er snakk om skoletiden, enten i samtaler jeg selv er en del av, eller overhører,
eller om det er på TV, eller egentlig uansett hvilken sammenheng det er i,
så blir jeg lei meg.
Det er vondt å høre om.
Høre om streker folk fant på, om overnattingsbesøk og fester, om ung romantikk,
om leirskoler og friminutt.
Jeg fikk ikke utvikle mine sosiale evner, jeg var ikke inkludert noen steder, og jo eldre jeg ble og
jo mer jeg ble mobbet, jo mer avstand holdt selvsagt folk til meg.
Jeg følte meg som en sykdom, noe avskyelig og skittent,
for folk holdt omtrent pusten idet de gikk forbi meg, og de uttrykte enten visuelt eller
verbalt sin misnøye med å måtte være nær meg.
Slikt gjør noe med en person, enten man er 6, 16 eller 30.
Når jeg nå ser folk som er venninner på Facebook, på en tv- serie, eller rundt meg,
så lurer jeg oppriktig på; ´´hvordan fungerer det der???``.
Jeg klarer ikke å knekke kodene for venninner.
Jeg vet ikke når og hvor jeg er velkommen, jeg vet ikke hva man snakker om,
jeg vet ikke hvordan jeg skal kle meg for å ikke stikke meg ut, jeg vet ikke når
man klemmer eller ´´kameratslig`` holder hverandre inntil hverandre mens man tar en selfie.
Jeg vet ikke hvordan man inviterer, eller hvordan man blir invitert, jeg vet ikke hva som er greit
å si og å spørre om.
Jeg er så lei meg for alt jeg har gått glipp av, og at det jeg sitter igjen med er angst, usikkerhet,
og skam.
For ja, jeg skammer meg jo, over å være så forbannet utenfor, så bakpå.
I selskaper hvor det er flere tilstede, liker jeg godt å innta rollen som observatør,
rett og slett fordi jeg er så flau og usikker når det kommer til small- talk.
Jeg har angst for å ta plass i sosiale settinger, jeg er redd for å si feil ting, redd for at spøkene
mine ikke blir tatt, redd for å såre noen, redd for å ikke klare å svare, redd for at stemmen skal briste,
redd for at temaer jeg syns er vonde skal komme opp, redd for å være uinteressant.
Og så har jeg jo i bakhodet at jeg selv har valgt å være en åpen person når det kommer til
skam- og- tabubelagte temaer, alle som vil kan lese, og da er det jo lett for meg å tenke at
´´hvem i all verden ønsker vel nå å bli venn med meg, jeg, som er en person ´´alle`` vet
at er annerledes. Hvem ønsker vel en sånn person i sin krets?``.
Jeg skulle ønske jeg ikke hadde blitt mobbet, og jeg skulle ønske at jeg ikke var så
fersk og usikker på det sosiale.
Jeg må jo virkelig starte på bunnen, og omtrent google ´´hva er et vennskap, og hvordan fungerer
det?``, ´´hvordan få/være/ha venninner``, og ´´hvordan skape vennskap når man selv ikke
drikker alkohol?``.

I tillegg har jo de aller, aller fleste på min alder barn, og det gjør også at
jeg faller veldig utenfor.
Jeg håper og tror at om/ når jeg selv blir gravid, og får mine etterlengtede små, vil det kanskje
være en fin inngangsport til nye vennskap.

Mobbingen ´´lærte`` meg at jeg var ikke god nok.
Mobbingen plantet en mobber i meg selv, som daglig helt siden skolehelvetet
tok slutt, og livshelvetet begynte, forteller meg at jeg er ikke god nok.
Det er ingen som vil ha noe med meg å gjøre.
Slike tanker tar nok tid å få vekk, om de i det hele tatt lar seg jage.
Jeg vet ikke lenger.

Jeg er jo veldig heldig som har en kjæreste som også er min aller beste og nærmeste venn.
En å dele alt med, på godt og vondt.
En å leke med, en å gråte med, en å snakke med, en å holde rundt.
Jeg har også en søster jeg anser som min beste venn.
Men utover de to, er jeg den som sitter og ser på sosiale medier hvor flinke og sosiale
´´alle andre`` er, skåling i hvitvin og venninneturer, babyshowers, barn, og mange fine og 
´´hjertete`` venninnekommentarer på bilder,
og jeg blir ofte misunnelig. Kjenner meg mislykket.
Tenker: ´´hvem kommer vel til å stelle i stand noe om jeg får barn?``,
´´jeg vil også være en del av ´´åååh du er så fin!``- ´´ååååh, snakk for deg selv, det er du også!``- sirkel``,
´´er jeg teit som ikke drikker?``.
Jeg føler nesten at jeg taper mer enn jeg tjener på å være alkoholfri, for det er så
forbannet annerledes å ikke drikke. Man faller utenfor, enten man vil eller ei.
Og jeg sliter med dårlig samvittighet for at Andreas ikke lenger drikker heller, selv
om det helt og holdent var hans eget valg.

Mobbing kan absolutt skade en person, og ødelegge et liv i langt, langt større
grad enn jeg tror mange tenker.
Det er ikke slik at alt blir automatisk bedre når siste skoledag er over.
Har man blitt mobbet, er det mye som må bearbeides, som må bygges opp igjen,
og da gjerne helt fra grunnen av.
Ingen fortjener å bli mobbet, og jeg håper inderlig at alle foreldre til barn som nå går på skolen,
følger med på barna sine, og får tatt tak i det dersom ditt barn står på utsiden og blir plaget, eller fryst ut,
men også at du evner å se tegnene på at ditt eget barn kanskje er en mobber.
Alle barn fortjener en trygg og god oppvekst og skoletid, og alle trenger venner!
❤️

 

Et vakkert steg i riktig retning.

Jeg har klart noe jeg helt ærlig ikke trodde var mulig,
nemlig å faktisk jobbe meg ´´frisk`` fra en hel diagnose.
Da jeg ble testet, og fikk diagnosene ´´Borderline``, ´´Aspergers``, ´´Depresjon`` og ´´sosial angst``
for ca 5 år siden, trodde jeg at det var ting som ville følge med meg livet ut.
Jeg fikk jo beskjed om at i forhold til alle de diagnosene gikk det an å både lære seg å
håndtere greit, og man kunne oppleve lange perioder uten særlige symptomer.
Men jeg trodde ikke jeg ville kunne klare å jobbe vekk noe av det.
Ikke på ordentlig.
Jeg sier jo selvsagt alltid når det har vært snakk om disse tingene, og folk spør hvordan det går og sånn,
at; ´´joda, jeg jobber aktivt med meg selv. Jeg jobber for å takle det, for å blir bedre``,
men det var mest ord.
Ord for å få motparten til å føle seg bedre, mer komfortabel, ord for å dempe alvoret i det jeg stod/ står i.

Nå oppfyller jeg altså ikke alle ´´krav`` for å ha Borderline.

Jeg gikk jo i gruppeterapi flere ganger, og det hadde stor og god effekt på meg.
Mye av Borderline går ut på at man har problemer med å forstå, handle på, og kontrollere følelsene sine,
og både i gruppeterapi og i individuellterapi fikk jeg stor innsikt i hva følelser er,
hva som er primær- og- sekundærfølelser, hvordan man kan handle best mulig, eller også handle på tvers av følelsene,
når det er riktig.
Jeg lærte mye om samspill mellom mennesker, såkalt ´´relsajonsferdigheter``.
Det var som å få nøkkelen til meg selv, for før jeg begynte i terapi ante jeg jo ikke hva som
´´feilte`` meg, hvorfor jeg følte så mye, så sterkt, og hvorfor det var så vanskelig for meg å
håndtere følelsene, og hvorfor jeg så ofte tilsynelatende handlet helt feil.
Jeg skjønte ikke selv hvordan jeg påvirket dem rundt meg, hvordan ting jeg gjorde og sa
såret eller provoserte eller forvirret andre.
I terapi fikk jeg innsikt, og jeg vil våge å påstå at gjennom disse 5 årene har jeg
fått svært god selvinnsikt. Jeg har virkelig lært meg selv å kjenne, og det kjennes litt tryggere
å føle på ting, nå når jeg vet hvor følelsene kommer fra, hvorfor de kommer, og kanskje ikke
minst; jeg vet at det meste går over, det meste roer seg, og  det er ikke alle situasjoner
som krever (eller fortjener) min reaksjon, min energi, min oppmerksomhet.
I terapi lærte jeg krisehåndtering.
Jeg lærte meg å se på selvskading på en ny måte.
Før jeg begynte i terapi, vernet jeg om min ´´rett`` til å skade meg med nebb og klør,
mens etterhvert begynte jeg å forstå hvor meningsløst det var,
og at det rett og slett ikke var noen god løsning på noe som helst.
Jeg klarte å slutte ved en rekke anledninger, men jeg falt dessverre tilbake gang på gang.
Da var det godt å også lære at det er helt normalt, og helt ok, å ha tilbakefall, å begynne på nytt.
Jeg lærte meg å bruke alternative metoder, når trangen kom, som f.eks å bruke
isbiter på håndleddet, dyppe hodet i isvann, trene hardt, eller lignende ting.
Jeg prøvde alle disse, men jeg har alltid vært litt den typen som ikke ønsker å
erstatte en dårlig vane med noe annet, jeg foretrekker et ´´rent brudd``.
Da jeg sluttet å røyke, brukte jeg ingen erstatning, jeg bare sluttet.
Da jeg sluttet med alkohol, erstattet jeg ikke det heller med noe, jeg bare sluttet.
Det samme skjedde i Februar i år, da jeg (forhåpentligvis for siste gang) sluttet med selvskading;
jeg bare sluttet.
For andre fungerer erstatning fint, for meg gjør det ikke det, så alle må bare finne sin greie.
Når trangen har meldt seg siden Februar, har jeg bare tenkt;
´´vil du virkelig ha arr på kroppen din, som vitner om det vonde du tenker på/går gjennom akkurat nå?``,
og svaret har alltid blitt NEI.
Jeg har aldri før følt meg så trygg på at det er et ferdig kapittel som det jeg gjør nå,
og i likhet med alkohol- og- røykeslutt, har det rett og slett med innstilling og vilje å gjøre.

Egentlig kunne nok jeg fjernet Borerline- stempelet mitt allerede i Februar,
for det var egentlig bare selvksadingspunktet som gjorde at jeg akkurat oppfylte kravene for diagnosen,
men jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det.
Jeg har nok også vært litt nervøs for å gi slipp, for jeg har kjent på det som en del av min
identitet i så mange år nå.
Det er jo merkelig alt man blir vant med, og selv om det er negative eller vonde ting, så
kan det likevel være vanskelig å gi slipp.
Vi er vanedyr, vi mennesker og som sagt var jo jeg også så overbevist om at jeg kom til å ha
det resten av livet, at det var aldri noe reelt mål for meg å kvitte meg med det.

Det skjedde rett og slett ved har jobbing, mest på egenhånd,
men også i samarbeid med terapeut, og ved hjelp og tålmodighet fra Andreas.
For folk med personlighetsforstyrrelser, kan det være vanskelig å ha relasjoner til andre,
og da spesielt forhold.
Men at jeg hadde utfordringer, visste jo han veldig godt på forhånd,
og dermed hadde vi et veldig godt grunnlag for å håndtere det, sammen.
Med han kan jeg være mer ´´filterløs`` enn jeg er med andre,
og det er trygt og godt.
Det er en stor og god ting, både å bli akseptert for den man er her og nå, få aksept og
forståelse for det som har vært, og støtte og motivasjon mot den man ønsker å bli.
Da jeg var i terapi på Fredag, strøk vi Borderline fra listen.
Jeg har  fremdeles har trekk, jeg er fremdeles er en veldig emosjonell person,
og jeg har fremdeles litt problemer innimellom med å forstå hvordan relasjoner fungerer.
Men sånn er det med alle; dersom man leter, så vil man kunne krysse av på et symptom
her og et symptom der. Noen vil være tett oppunder en diagnose eller flere, mange vil kanskje skjønne
at de har hatt diagnoser, og noen vil oppleve at de har en diagnose. Eller fler.
Men det er ikke så viktig, egentlig, disse merkelappene/ diagnosesettingen.
Det eneste som er viktig og praktisk med det, er at da kan man mer konkret
jobbe målrettet og på riktig måte for å bli bedre, og for å bedre livskvaliteten sin.
Vet man hva finden heter, kan man adressere den direkte,
i stedenfor å skyggebokse mot usynlige ting, slik jeg gjorde i 20 år.

Ingen er feilfrie, alle har noe de sliter med, og det det bli større rom for,
og mer aksept og forståelse for!
Jeg tror hvertfall at de aller, aller fleste har vært innom depresjon på ett eller annet tidspunkt,
og også angst i en eller annen form.

Jeg er såklart stolt over å ha fått dette til.
Jeg er stolt over at jeg klarte å slutte med selvskading, og jeg er stolt over å kjenne
meg så sikker på at jeg aldri kommer til å røre et barberblad igjen slik.
Jeg er stolt, men samtidig er det jo som sagt ennå mye å jobbe med.
Veien blir litt til mens vi går, og noen dager/ perioder er jeg flink å håndtere ting,
mens andre ganger går jeg på smell etter smell.
Selv om jeg har grunnkunskapen på hvordan det kan være greit å løse ting,
betyr det LANGT IFRA at jeg alltid klarer å handle slik!!
Av og til blir jeg revet med av følelser, av og til lar jeg meg rive med av følelser,
av og til distraherer jeg meg fra følelsene, og av og til handler jeg på, eller motsatt av, følelsene.
Det kommer ofte an på hva jeg har å gå på, om jeg er trøtt, om jeg har spist,
og hvor lenge det er siden forrige smell.
De fleste kan nok kjenne seg igjen i at man har sterke dager, svake dager, oppgitte dager,
motiverte dager, energiske dager, late dager, tomme dager, travle dager, lyse dager, og mørke dager.
Og man kan oppleve flere av de elementene, bare i løpet av èn dag.
Livet er forutsigbart, form og helse og humør varierer, og hos meg varierer det
nok sikkert sterkere enn hos mange andre, men de fleste kan likevel kjenne seg
igjen i at livet er ikke en rett, stabil linje. Det går opp, og det går ned.

♥ Det er aldri for sent å slutte med dårlige vaner, og det er ingen krise om man har tilbakefall.
Da er det bare å børste av seg støvet, og begynne på nytt.

♥ Det har langt større og bedre effekt å belønne ønsket atferd, både hos seg selv og hos andre,
enn å straffe uønsket atferd! (Jeg pleier å feire hver uke som passerer uten selvskading, f.eks).

♥ Ikke bry deg så mye om hvordan andre får til ting. Hent gjerne tips, og test ut, men det er du selv
som må finne akkurat den metoden eller tingen som funker for akkurat DEG.

♥ Det at du jobber for å bli bedre, eller for å endre på ting, betyr ikke at du ikke er god nok
akkurat som du er, akkurat nå! Det er lov å være begge deler; både et kunstverk, men også
under konstruksjon.

♥ Bare du vet hva som er rett for deg og ditt liv. Bare du kjenner dine drømmer og forventninger,
bare du kjenner dine grenser, og bare du kan gjøre noe med det.

♥ Et ekte tegn på fremgang, er når vi slutter å straffe oss selv for måter vi ikke er
´´perfekte på``. (Jeg har fremdeles et stykke vei igjen der, jeg blir lett nedfor av å
føle meg utilstrekkelig og ikke god nok)

♥ La fortid være fortid.
Ta med deg den lærdom, den erfaring, og de minner du ønsker og trenger fra den,
men gå videre.
Livet skal ikke leves baklengs.


Å være redd for å ikke være god nok


Det er ganske vondt å være redd for å være seg selv.
Samfunnet oppfordrer jo alle til å være sitt unike selv, og understreker med
tykke streker at alle er god nok!
Men èn ting er å se på vakre bilder med vakker tekst på Instagram, Facebook
og lignende.
Og selv om jeg elsker slike bilder, og følger sikkert 100 forskjellige kontoer på Instagram
med positive, fine og inspirerende ord og bilder som forteller meg og resten av verden hvor forbanna bra,
hvor pene, sterke, unike, ønsket og viktige vi er,
er virkeligheten er ofte en helt annen...

Jeg hater å være psyksik syk.
Jeg hater det av hele mitt hjerte,
rett og slett på grunn av at folk ikke forstår det.
Og det folk ikke forstår, kritiserer, dømmer og tråkker de på,
gjerne fordi de er redde, eller de har et behov for å føle seg bedre enn andre.
Det virker som om om mange tror at jeg helt alvorlig har sittet meg ned,
vurdert hvordan jeg vil være og ikke, og så bestemt meg for at å
være deprimert er det alternativet jeg likte best.

Det å si ´´ikke vær så trist, da``, ´´ikke tenk på det``, ´´smil!``,
til en som er deprimert, virker oftest mot sin hensikt.
Vi velger ikke dette, vi velger ikke å ha det helt jævli, vi velger ikke tankekjør,
vi velger ikke tomhet.
Tvert imot kan jeg med rimelig stor overbevisning si at absolutt alle som har vært deprimerte,
ville valgt det vekk, om de kunne.
Det er et ødeland, et ensomt, jævli drittsted.
Mange tror at depresjon bare dreier seg om å være trist, slapp og tom
men det er ikke helt riktig.
Depresjon kan være mye, det kan være engasjerende og krevende og store følelser,
og det kan være helt tomt, trøtt, utslitt og mørkt.
Slik jeg opplever det, med min depresjon og min Borderline,
kjennes det som om jeg sitter fastlåst i en berg- og- dalbane.
Fastlåst.
Jeg kommer meg ikke av, jeg blir tvunget gjennom de jævla loopene, den lange veien opp til toppen.
de syke fallene, om og om og om og om og om igjen.
Når ikke depresjonen er så sterk som det den er nå,
har jeg på mange måter klart å akseptere Borderline- delen av meg selv,
og jeg kan verdsette de emosjonelle opp- og- nedturene, jeg kan sette
pris på å føle, på å kjenne hjertet mitt og sjelen min være så engasjert i alt.
Jeg blir veldig glad, og veldig trist. Revet med.
Og det anser jeg som en ressurs, spesielt nå når jeg vet at uansett hvor trist jeg er,
så er ikke selvskading lenger et alternativ!
Det å bli kjent med følelsene sine, vite hva de er, hvor de kommer fra, hva de
gjør med deg, og hvordan du skal endre på de (om du ønsker det), er viktig.
Jeg håper at i fremtiden kommer lære om følelser og følelsesmestring mer
inn i grunnskolen, slik at ikke flere behøver å gå til de har passert 25 år
for å finne ut hvorfor i helsikke man er, føler, tenker og reagerer som man gjør.


Men, nå som depresjonen er så sterk som den er,
blir selvsagt andre ting også vanskeligere å håndtere.
Jeg har jo oppturer, jeg opplever glede, jeg blir engasjert, jeg er optimistisk,
jeg planlegger, jeg drømmer, jeg utfordrer meg selv, og jeg mestrer.
Innimellom kan jeg til og med tenke at ´´nå, nå blir det bedre!``.
Men smellene kommer, tomheten drar meg nådeløst inn igjen,
og følelsen av at ingenting nytter blir ofte så overveldende at det kjennes som om jeg kveles.
For hva er vel vitsen med å jobbe og jobbe og jobbe og jobbe,
være flink, være sterk, holde ut, få ting til, overvinne tanker,
når man bare ender opp på null igjen?
Og det er vel det som best oppsummerer depresjon for min del,
opplevelsen av ´´hva er poenget?``.
Jeg hater å tenke slik, men det er vanskelig å overstyre.

Det er nok ikke enkelt å være kjæreste med, eller bo sammen med en person
som har disse forbannede utfordringene jeg sleper rundt på,
men jeg er jo veldig takknemlig for at jeg nå har en som som velger
å sette seg inn i berg- og- dalbanen sammen med meg.
Jeg er utrolig glad for at jeg har en kjæreste som på alle måter ønsker å forstå meg,
som støtter meg tålmodig gjennom det mørkeste, som danser lykkelig sammen med
meg i de gode periodene, og som alltid ser det beste i meg.
Jeg har aldri før opplevd en sånn kjærlighet, en sånn interesse, en sånn tålmodighet.
Såklart har jeg store deler av tiden voldsomt dårlig samvittighet fordi jeg ikke er smilende
og glad og aktiv og motivert hele tiden.
Jeg føler meg slem, jeg føler meg som en byrde, jeg føler meg i veien,
og Gud. Hjelpe. Meg, hvor mange ganger jeg tenker ´´...........han har det jo sikkert mye, mye bedre
uten meg, jeg bør stikke slik at han får et bedre liv......``.
Jeg nedgraderer meg selv så ekstremt, og tenker at verden generelt
hadde vært et mye bedre sted for absolutt alle, uten min miserable, meningsløse eksistens.
Dèt er vonde tanker å tenke, det.
Men når jeg klarer å se forbi de tankene, er jeg takknemlig og glad,
for jeg bor faktisk sammen med en person som forteller meg omtrent like ofte som
han puster, at han elsker meg.
Jeg bor sammen med en som litt og litt lærer meg å se mine positive sider.
Som har lært meg å se kroppen min på en annen måte, som til og med har
lært meg å like kroppen min. Det trodde jeg var umulig.
Heldigvis vet han at grunnlaget vi har, selve stammen i meg,
ønsker å være her, ønsker å tilbringe resten av mitt liv sammen med ham,
og at jeg ønsker å leve.
Det er grunnmuren.
Så da vet han, at selv om det stormer, selv om jeg blir mørk og redd,
selv om jeg begynner å tenke at jeg ikke er god nok, og at han har det bedre
uten meg, så vet han hvordan han skal jorde meg igjen.
Jeg tatoverte to anker på fingrene mine i fjor, og disse representer
ham. Hans evne til å bare hoppe uti det stormete havet hvor jeg
kaver rundt, og slipper seg til bunnen slik at han finner et holdepunkt
hvor jeg kan være festet til fram til havet roer seg litt.

Jeg har en kjæreste, som også er min beste venn, min sterkeste
støttespiller, min største motivator, og den beste klemmeren jeg vet om.

Jeg håper at depresjonen snart vil slippe litt taket,
og at stundene hvor den trekker seg tilbake vil vare lengre og lengre.
Men jeg kan ikke gjøre så mye mere enn å ta dag for dag,
og gjøre det beste jeg kan med det dagene byr på.
Noen dager er det riktig å presse meg, holde meg aktiv, prøve på ting,
mens andre dager blir det viktigst å bare drive egenpleie, slappe av, respektere grensene mine.
Og oppi det hele er det også viktig for meg å være ærlig utad,
og å fortelle folk hvordan dette her er, for å bidra til at andre kan forstå hvordan det er
å ha disse utfordringene, og at andre i lignende situasjoner ikke føler seg alene.
Vi som sliter er ikke slemme, og vi velger ikke selv å ha det slik.
Vi skammer oss ofte, og det er vanskelig å fortelle hvordan man har det uten at andre mener
vi er ´´sytete``, eller at de reagerer med å trekke seg unna.
Vi trenger som oftest bare noen som ser oss, noen som tror på oss,
noen som støtter oss, som sjekker innom oss av og til for å høre hvordan det går,
noen som tåler litt bølger.

Et sitat jeg liker godt, helt på slutten;
´´A smooth sea, never made a skilled sailor``.

Når du er midt oppi det


Det er tungt å innrømme at man ikke mestrer livet særlig bra.
Det er tungt å innrømme at man sliter.
Det er tungt å innrømme at man ikke føler seg god nok, man føler seg utilstrekkelig, overflødig, unødvendig..
Det er tungt å innrømme at ting er mye verre enn man gir uttrykk for,
nettopp fordi at man er redd for at ved å være ærlig, vil man skremme vekk de siste som måtte være igjen rundt en.

Jeg har slitt med en uvanlig tung og lang depresjon nå i over ett år.
Hele det året har jeg ventet febrilsk på at ting skulle ordne seg, roe seg, ´´gå seg til``.
For det er jo det alle sier at jeg må tenke, når jeg sier at jeg har det vondt;
´´det ordner seg``.
Denne gangen har det ikke ordnet seg.
Jeg er fremdeles veldig deprimert.
Jeg har stort sett bare valgt å dele ting tidligere, da jeg har kunnet sagt;
´´jeg har nå vært gjennom noe tungt, men nå har jeg kommet ut på den andre siden``.
Det er så himla mye lettere å snakke om negative ting når de ligger i fortiden,
når de er fjerne minner, når de bare symboliserer noe jeg var sterk nok til å komme meg gjennom,
når de symboliserer noe jeg vant over!
Det er ikke så lett å fortelle at man sliter, i nåtid.
Det syns mange er ubehagelig, og gjerne også umulig, å forholde seg til.
De vet ikke hva de skal si, jeg vet ikke hva jeg skal si, og det er vanskelig.
Jeg ønsker ikke å være til bry for andre, så stort sett lyver jeg helt automatisk,
tar på meg en mer optiistisk maske enn hva som er reelt,
og jatter med på at ´´joda, det går vel over snart denne gangen også, he he he....``.

Jeg føler et ansvar for alle rundt meg, for at det skal være minst mulig ubehagelig for dem.
Jeg vil ikke de skal bekymre seg, jeg vil ikke plage dem, jeg vil ikke de skal se hvor ille det er.
For da er jeg redd for å bli forlatt.
Det er det som er så skremmende med det å være deprimert, og ha angst;
man er så redd for å skyve folk fra seg, for å være til bry, og man vet at
denne frykten har rot i virkeligheten.

Jeg er så lei av å ha det vondt, og jeg er så lei av å ikke komme meg videre.
I over et år har jeg blitt matet med at jeg er slem og ond.
At jeg er farlig.
At den eneste grunnen for at Andreas er sammen med meg, er for at jeg med mine (tydeligvis) vanvittige
manipulerende evner, presser ham til å være sammen med meg.
Gud, som jeg har slåss mot de påstandene, men Gud, hvor jeg taper.
Alle de stygge påstandene traff meg mens jeg var på mitt kanskje livs mest sårbare punkt,
og de fikk så voldsomt feste at jeg nå, ett år senere, fremdeles sliter alvorlig med dem.
Alle sier bare at; ´´rist det av deg, det er jo ikke sant. Ikke tenk på det, du er ikke sånn``.
Og jeg vet jo, innerst inne, når jeg tenker rasjonelt, at nei, jeg ER IKKE SÅNN.
Men jeg klarer langt fra å tenke rasjonelt hele tiden, og jeg tenker stadig;
´´tenk om de har rett.........``

Når folk nå sier til meg at jeg er snill, at ting jeg gjør er snille, at jeg er god,
så blir jeg nesten sint.
For de menneskene som i fjor tvangsfòret meg med at jeg omtrent var Satan selv,
fikk såpass fotfeste at jeg er overbevist om at alle som sier fine ting til meg, lyver.
Og det er et ubegripelig vondt fengsel å leve i.
For tenk deg at kjæresten din, personen du setter høyest i verden,
ser deg dypt inn i øynene, og sier ømt at han elsker deg,
og den eneste reaksjonen du får, er mistanke, mistro, skepsis, paranoia, og sinne.
For det kan jo ikke stemme?
Du er jo ikke verdt å elske?
Det må være en eller annen bisarr, ond spøk?
Han kan umulig mene det, så slem og jævli som jeg åpenbart er?

Jeg ble så overbevist i fjor, om at Andreas bare er blendet av forelskelse, og at når han ser
´´mitt sanne jeg``, vil han løpe med halen mellom beina, og aldri se seg tilbake,
at jeg fremdeles venter med angst på at han ´´skal våkne``.
Jeg skjønner ikke helt hva han plutselig skal kunne oppdage nå, som han ikke alt har sett,
men angst er sjelden rasjonell.
Jeg er redd, hele tiden. Jeg er på vakt, hele tiden. Jeg er stort sett trist, hele tiden.
Jeg bare venter på undergangen som jeg har blitt lovet at vil komme.

Jeg og Andreas har prøvd jevnt og trutt å jobbe med selvbildet og selvtilliten min i snart to år,
men det siste året har ødelagt meg så grundig, og så hardt, at jeg begynner å bli redd for
at det aldri vil skje. Jeg vil aldri få selvtillit.
Jeg absorberte alt det vonde i fjor, og dermed eksisterer det intet rom for noe godt som får slå rot.

En skal faen ikke ta lett på mobbing, for det er helt utrolig hvor det kan ødelegge et menneske,
både barn, ungdommer og voksne.
Og når skaden først har skjedd, kan den være uopprettelig.

Andreas har fridd til meg, og jeg har gitt ham mitt ja.
Likevel er jeg redd, hele tiden, på grunn av det jeg ble fortalt i fjor,
for at han skal få nok, og dra sin vei, når som helst.
Det er så fortvilende jævli å være redd, HELE TIDEN, og ikke klare å slå det av, ikke klare
å bremse eller dempe det, ikke klare å takle det på noen som helst måte,
det er en konstant, jævli sterk frykt som preger meg i ett og alt, hele tiden.
Jeg har ikke ord som tilstrekkelig kan beskrive hvor utmattende, frustrerende,
sårt, vondt, irriterende, demotiverende og meningsløst det er.
Jeg bruker alle mine krefter på noe som ikke engang (håper jeg) er reelt,
det er bare noe jeg er redd for fordi noen ville meg vondt.
Noen ville forholdet mellom meg og Andreas til livs så til de grader, at målet helliget midlene,
og de visste nok utfra hva jeg har delt på diverse platformer nøyaktig hvordan de ville ramme meg hardest.
Vel; mission acheived!

Jeg kjenner meg som menneskelig søppel.
Jeg føler meg så langt fra ´´god nok`` og ´´verdifull`` som jeg kan.
Jeg kjenner meg som et problem, en verkebyll, uønsket.
Andreas har jo endelig begynt å få ha et stabilt samvær med barna igjen,
men fortvilende nok blir jeg fremdeles holdt utenfor.
Det eneste jeg og han har slåss for i over ett år, er at jeg skal få møte hans to små,
og da kjennes alt så meningsløst når vi fremdeles er på start,
eller om mulig ennå lenger bak.
Og vi jobber på med å få vårt eget lille liv til verden,
etter den fryktelige aborten i Januar,
men det virker også så uendelig håpløst.
Jeg hadde tydelige utslag på eggløsningstester i Mars og April,
og vil gjør jo alt som gjøres kan for å maksimere våre sjanser hver eneste måned,
men ingenting skjer.
I Mai, Juni og Juli slo ingen eggløsningstest ut, og syklusen min har gått fra å være omtrent
til å stille klokken etter, til å bli helt utrolig ustabil, og smertefull.
Det hjelper ikke akkurat på humøret, og jeg er selvsagt veldig redd for
at jeg ikke vil kunne bli mamma selv.
(folk flest sier at jeg ikke må stresse med det, og at om jeg legger vekk prosjektet
med å bli gravid, og ikke tenker på det mer, så vil det skje før jeg aner det...
Problemet er at det er 100% umulig å ikke tenke på det.
Og jeg vil ikke si at jeg stresser med det, selv om jeg tar eggløsningstester,
og vi gjør de små grep i hverdagen som trengs for å få det til.
Men at jeg tenker mye på det? Ja.
Drømmer om det? Ja!)

Jeg har så lyst å tenke at alt ordner seg.
Jeg har så lyst å kjenne på håp.
Jeg har så lyst å se et lys der fremme, som at jeg blir frisk nok til å bli en fungerende del igjen av samfunnet,
som at jeg slutter å være så jævli redd, som at jeg blir gravid, eller som at jeg i det minste
får være en del av Andreas` små.
Men alt er, akkurat nå, mørkt,
og det jeg trenger er mykhet, omsorg, tålmodighet og kjærlighet.

God nok.


Jeg er et menneske.
Jeg er mange ting, jeg kan mange ting, jeg tenker mange ting, og jeg drømmer om mange ting.
Jeg ble tilfeldig jente. Lys i huden, mørk i øynene.
Oppstoppernese, full i tatoveringer, litt mer mental bagasje enn mangen andre.
Men først og fremst er jeg et menneske.

Jeg feiler, og jeg reiser meg opp igjen og prøver på nytt.
Jeg feiler, og jeg blir liggende. Lenge.
Jeg får ting til, og jubler av eksplosiv og ukontollert glede.
Jeg får ting til, og er likevel ikke fornøyd.
Jeg er ikke særlig sprek, eller flink med kosthold, selv om jeg skulle ønske jeg var det.
Jeg er veldig glad i søtsaker, men jeg elsker også brokkoli.
Jeg kan være verdens svakeste, og jeg kan også være verdens sterkeste.
Jeg får impulser, og kjøper både ellipsemaskin, hårbøyler med dyreører,
klær jeg aldri bruker, saccosekk og onepiece.
Noe blir brukt og elsket, andre ting blir litt skamfult solgt eller gitt videre. Eller kastet.
Jeg har de siste månedene begynt med kildesortering, siden dette var noe min samboer
allerede drev med.
Da jeg bodde alene hadde jeg (dessverre) et slapt forhold til sånt, så alt gikk i samme søppelbøtte.
Jeg føler meg litt bedre nå når mat, papp, plast og restavfall blir grundig sortert,
både her hjemme, og når vi kjører større lass avgårde på gjenbruksstasjoner.
Jeg er jo tilhenger av å ta vare på planeten, så jeg er flau over at jeg først når sorterer.
Jeg hater når det kastes søppel i naturen, så det gjør jeg aldri.
Jeg kan til og med grue for å kaste epleskrotter og bananskall, så jeg pakker det ofte med meg hjem.

Jeg avskyr snegler nesten mer enn noe i denne verden,
jeg er rett og slett vanvittig redd dem.
Men generelt er jeg en dyreelsker, som er dyrefadder for både tiger, elefant, neshorn og norske rovdyr.
Jeg begynner å gråte av å lese om, eller se dyremishandling.

Jeg reagerer ofte sterkt på inntrykk, både gode og vonde.
Til en viss grad kan det kontrolleres, men ikke alltid.
Det kommer an på hvem jeg er med, og situasjon.
(og det antar jeg gjelder de fleste; man justerer seg automatisk på hvordan man er og hva man sier rundt
forskjellige mennesker. noen er man tryggere på, og friere sammen med, enn andre).
Jeg har, som veldig mange andre, litt psykiske utfordringer.
Utfordringer som tidligere nesten har fått fatale utfall, fordi jeg ikke lenger ser håp eller mening i noe.
Jeg har blitt mobbet, både som barn, som ungdom, og også som voksen.
Jeg har selv sagt veldig stygge ting om andre, fordi jeg lenge trodde at hvis jeg snakket andre ned,
økte automatisk min egen verdi.
Det stemmer ikke, på noen som helst måte.
Selv om man kan kjenne en slags ´´god`` følelse av å tråkke ned andre,
er det i veldig mange tilfeller slik at man kjenner seg så misfornøyd og skamfull over den man selv er,
at man peiler ut andres ´´feil``, og eksponerer dem i håp om å usynliggjøre dine egne.
Jeg jobber daglig med å innta en ikke- dømmende holdning til folk, både dem jeg kjenner,
dem jeg ikke kjenner, kjendiser. Alle.
Jeg er LANGT fra i mål, og jeg arresterer meg stadig i å tenke eller si negative ting om andre.
Det jeg oppdager er at når jeg selv har det bra, har jeg ingen behov for å snakke stygt.
Jeg tenker generelt positivt om de fleste, kjente og ukjente, store og små,
for det gir en bedre følelse å være slik jeg ønsker selv at andre skal iaktta meg;
med respekt, og med ´´snille øyne``.
Selv om det er digg gjerne å ligge på sofaen og le av dem som sier rare ting på Paradise,
så er det nå engang slik at de er mennesker de også.

Jeg har mange mørke sider, og jeg har mange lyse sider.
Noen velger å fokusere på de positive tingene ved meg,
noen nekter å anerkjenne at jeg har ett eneste godt fiber i kroppen min.
Man kan ikke like alle, men man kan på generelt grunnlag behandle andre mennesker med respekt.

Selv om jeg svært, svært sjelden har vært ´´tøff`` nok til å si stygge ting direkte til andre,
fordi jeg er veldig sjenert, og redd for reaksjonen deres,
så har jo ikke det hindret meg i å si eller skrive stygge ting om andre til folk.
Dessverre er det en ting folk flest finner litt glede i, det å ha noen man i fellesskap kan
hate, og liksom dermed heve seg over.
Hadde jeg kunnet tatt tilbake alt jeg har tøffet meg i kjeften og sagt, alt jeg har sagt fordi jeg har vært så
grunnleggende usikker på meg selv og min egen verdi, ting sagt i sinne og raseri, ting sagt i bølger av sjalusi,
så hadde jeg gjort det.
Jeg kjenner oppriktig at jeg er lei meg for alle som har blitt såret av mine smålige ord,
jeg er lei meg for alle som har vært redd meg, vært sint på meg, eller blitt lei seg.
Der satt jeg, og liker ikke meg selv eller kroppen min eller måten jeg er på,
og så driver jeg og snakker stygt om andre?
Det er helt meningsløst...
Og jeg jobber som sagt veldig for å slutte med det, for det fører ingenting bra med seg,
verken for meg eller andre.
Det er bare en sky av dårlig energi.
Jeg tror jeg ble litt ødelagt av mobbingen i barndommen og ungdomstiden,
siden jeg i mange år etterpå trodde at å være slem og heve seg over andre var den eneste måten å være på.

Når jeg får barn vil jeg hvertfall legge stor vekt på å ikke snakke stygt om anndre, peke, hviske, le av andre,
fremfor barna. (og aller helst ikke i det hele tatt).
Barn plukker opp sånt, og tar det med seg ut i verden på skole og i vennerelasjoner,
i den tro om at det der er en helt ok måte å være på.
Elever i USA mobber visst sine medelever, og forsvarer seg med at de har lov til å gjøre sånn,
når selveste president Trump for styre på med sitt drittsnakk på Twitter.
Det er trist.
Jeg vet uttrykk som ´´kan ikke alle bare være venner?`` og ´´one love`` kan virke banalt og teit,
men det er faen meg noe i det.

Alle gjør feil, både store og små.
Det er viktig å prøve å ha tålmodighet med andre.
Det er viktig å si unnskyld om man gjør eller sier noe som sårer eller skader andre.
Og det er også, har jeg lært de senere år, at det er pokker så viktig å tilgi også.
Jeg har tilgitt de fleste som mobbet meg på skolen, både dem som har unnskyldt seg, og de som ikke har.
Det har vært spesielt i sosiale medier når folk som mobbet meg legger meg til som venn,
eller begynner å følge meg, men jeg velger å godta de fleste, og jeg innser at de har blitt voksne, de også.
Det gjør godt.
Jeg ønsker ikke å hate noen, for hat skader ingen mer enn det skader den som bærer på hatet.
Å bli hatet kan jeg tåle, det har jeg bare blitt nødt å lære meg.
Men å være den som hater, den som bærer nag, den som er bitter, det er vondt, det.

Selvsagt kan man ikke gå rundt å like alle, hele tiden.
Det er lov å bli sinna, det er lov å bli såret, det er lov å bli oppgitt og lei.
Det er lov å fortelle hva man mener, det er lov å være ærlig.
Det er lov å synes at en genser er stygg, at noens sminke ikke var helt heldig i dag,
at noen ikke er flinke sjåfører, og sånne ting.
Det må være lov å ikke gå overens med alle, og alle har sine preferanser, ting man liker,
ting man ikke liker, ting man er redd for, osv.
Jeg har personlig fått mye kritikk for måten jeg kler meg på oppigjennom,
fordi jeg liker mye spesielt, og jeg har ikke kledd meg ´´sexy og feminint nok``.
Det er greit nok, det får folk nesten få lov til å mene.
Jeg har også fått mye kritikk (fra gutter) for at håret mitt er for kort,
Jenter ´´skal jo ha langt hår for at de skal finnes attraktive``.
Men etterhvert som man blir eldre, er det lettere å gi faen i akkurat det.
Jeg går med det jeg syns er fint, jeg klipper og farger meg slik jeg vil,
og så får folk mene det de vil om det.

Vi velger ikke hvordan vi blir født, eller hvem eller hva vi blir født som.
Er du av dem som er født med noe du ikke kan gjøre noe med,
så vil det sannsynligvis være mange ganger i løpet av ditt liv der du raser mot skjebnen,
men også innser at du er nødt til å akseptere det, leve med det, og kanskje gjøre det beste utav det.
Det er vanskelig og vondt når du blir plaget og baksnakket for ting du ikke kan hjelpe for,
og jeg har kommet dithen at jeg ikke lenger finner meg i det.
Man skal ikke måtte finne seg i å trykkes ennå lenger nedi skam og mørke depresjoner
fordi du oppfattes som mindreverdig eller fæl fordi hjernen din er littegranne koblet annerledes enn andres.
Når man prøver å leve så godt man kan, og man prøver å reise seg opp etter utallige fall,
er det demotiverende og jævli når folk står på kanten av hullet og tramper deg på fingrene slik at du faller igjen.
Vi kan ikkke ha en verden der man skal plages og tråkkes på fordi du har psykiske eller fysiske utfordringer.
Vi kan ikke ha en verden der det ikke skal være lov å gjøre feil, eller lov til å endre seg.
Folk er kjapt ute med å kalle folk for ´´psykopat`` dersom de sliter psykisk,
og det skulle jeg virkelig ønske at folk ville slutte med.
Å være psykopat er en alvorlig ting å beskylde noen for, og det er vondt å få det stempelet ufortjent.
Jeg har lest mye om det etter at jeg selv har blitt kalt det gjentatte ganger, og bare det lille faktum at jeg blir
lei meg for at folk kaller meg det, er nesten nok til å vise at jeg ikke er der.
Jeg har medfølelse, empati, jeg føler skam og skyld og samvittighet,
og disse egenskapene har ikke en psykopat, ganske enkelt.

Jeg og Andreas er svært forskjellige, men likevel passer vi utrolig godt sammen.
Det handler om å fokusere på de gode tingene, og sammen jobbe med det som er vondt.
Vi er ikke perfekte, noen av oss, og vi jobber hver eneste dag med å få forholdet til å fungere.
Han har lært meg veldig å oppdage min egen verdi, for han er veldig flink til å belyse det gode i meg
med så sterkt lys han bare klarer, og det gir meg plass til å vokse og gro.
På mange måter eg vi en yin- yang, der jeg gjerne er det mørke feltet, og han er den lille lyse flekken jeg
trenger, mens han er det lyse felter der jeg kommer med min erfaring og litt mer seriøse ting.

Det er godt å bli akseptert og elsket som det uperfekte du selv er,
og det er godt å elske å akseptere noen andre på tross av at de selv (heldigvis) ikke er perfekte.



 

Mye mørkt, litt lys.

Det er en ekkel følelse, når man kjenner seg maktesløs.
Jeg har funnet meg i så mye det siste halvåret, at jeg kjenner problemer med å bare
holde kjeft og finne meg i det.
Jeg prøvde lenge å ligge så lavt jeg bare klarte, og å ta smellene etterhvert som de kom,
i håp om at da jeg viste anger og tok imot både besøksforbud og dom uten å kjempe imot,
ville det vise villighet fra min side, og kanskje det kunne bidra positivt.

Det skulle ikke bli sånn.
Langt, langt, langt ifra.

Jeg ble alvorlig deprimert i fjor, i midten av Oktober cirka,
for da fikk jeg beskjed om at politiet var involvert, i jakt på besøksforbud.
Jeg kunne ikke skjønne at meldingene jeg skrev om sommeren, i vanvittig affekt,
rundt tidsrommet før, under og etter en vanskelig abort,
skulle kunne brukes så hardt mot meg at politiet skulle måtte dras inn.
Jeg hadde etter beste evne både unnskyld meg og alt jeg sa, og ogå forklart
utdypende hva som lå bak, og at jeg selvsagt aldri ville funnet på å gjøre noe stygt med vilje mot noen.
Jeg la meg strykeflat, gang på gang, til alle som visste om det.
Det jeg skrev var stygt, ja, men det er stor forskjell på å skrive noe i affekt, privat til den du stoler mest på i verden,
kontra det å f.eks true noen direkte, eller å fysisk gjennomføre truslene.
Jeg var i en vanvittig situasjon, jeg var redd, jeg var frem og tilbake i hva jeg skulle gjøre og ikke,
og jeg hadde en utløpskanal hos min beste venn.
Hadde jeg på noen som helst måte kunne vite at noen kunne gå inn på hans private Skype- konto
og hente ut det jeg hadde skrevet, hadde jeg naturligvis aldri sagt det jeg sa.
Alle trenger et sted å lufte tankene sine, og spesielt vonde tanker trenger gjerne utløp sånn at de blir
belyst og dermed mister sin makt. Ingen har godt av å gå å bære på ting alene.
Han forstod selvsagt hvorfor jeg sa som jeg sa, og at det ikke lå noe som helst farlig bak det.
Det var ting sagt av en jente som var redd, og er man redd kan sinne, desperasjon og tristhet dominere deg.
Gjemme seg bak en tøff mur, fremfor å eksponere angsten din, eksponere sårbarhet.
En slags forsvarsmekanisme.

Jeg fikk uansett besøksforbud, og jeg godtok det.
Jeg holdt meg unna, jeg lå lavt, og jeg besøkte heller aldri huset til min samboer før forbudet gikk ut.
Jeg gikk gjennom en smertefull abort i Desember/ Januar også, og depresjonen ble større og større.
Jeg kjente veldig på at det var vondt å bli stemplet som et farlig menneske,
når jeg selv ikke klarer å kjenne meg igjen i den betegnelsen.
Og samboeren min, som har vært og er tettere på meg enn noe menneske noensinne har vært,
hvorfor skulle han ville være sammen med meg, om han fryktet at jeg var farlig eller slem?
Når folk mener at han er idiot som er sammen med meg, så er det jo sårende for han også,
for har ikke folk me tillit til ham og hans dømmekraft enn som så?
Han er en voksen mann med egen vilje, egne tanker og egne følelser,
og jeg tror helt fint at han evner å skille mellom gode og vonde mennesker.

Etter besøksforbudet håpet vi begge at jeg/ vi hadde vist samarbeidsvilje- og- evne nok til
at vi kunne begrave stridsøksen, og stable på beina en god plan, gjerne
med en rolig tilvenningskurve.
Men slik ble det ikke.
Jeg ble kalt til retten, og jeg fikk der en dom.
Igjen ble depresjonen større enn noensinne før, for jeg ble atter en gang dømt på det jeg selv mener er
urettferdig grunnlag.
Skal det ikke være verdt noe som helst å be om unnskyldning, når man mener det?
Skal det ikke være verdt noe som helst å prøve så godt man kan å endre seg til det bedre?
Vi har strakt ut hendene gang på gang og foreslått alt mulig.
Jeg kan gjerne ta imot både barnevern og psykologer i mitt hjem, som kan få overvåke dynamikken og våremåten
til meg og Andreas. Jeg kan gå på kurs, vi kan ta imot bare timer innimellom til å begynne med.
Jeg kan ikke forstå at det ikke skal ha noe å bety, når vi ønsker det så inderlig.
Vi ønsker oss fred, vi ønsker oss ro, vi ønsker oss rutiner.
For absolutt alle involvertes del.

Jeg har som sagt aldri vært mer deprimert enn det jeg er nå,
og det er så fortvilende,
for det at jeg er deprimert og sliter enormt blir brukt mot meg som grunner for at jeg er farlig,
når det faktisk er nettopp på grunn av dette at jeg er så langt nede.
Det er så frustrerende, og jeg klarer ikke gjøre noe med det.
Jeg har holdt meg skadefri lenge nå, cirka siden jeg flyttet inn her,
men det virker ikke som det betyr noe heller.
Nå går vi bare og venter på å få en dato til nok en rettsak,
og det verste som finnes tror jeg, er å gå å vente på noe som er så diffust.
Håpet vårt er at flokene kan la seg løse før det må via retten,
men jeg ser ikke helt for meg det.
Jeg kjenner jeg har angst for å bevege meg ute, for at folk på nærbutikkene skal kjenne meg igjen og
se stygt på meg eller kanskje til og med si noe til meg.
Jeg er redd for å være ute, og jeg er redd når jeg hører biler eller folk utenfor hjemmet mitt.
Såvidt jeg har fått høre, er det visst veldig, veldig mange rundt oss/ meg som misliker meg sterkt,
og som synes synd på Andreas.
Det er veldig vondt å høre, for jeg gjør helt seriøst mitt beste.
Jeg prøver å være en god kjæreste, selv om det er vanskelig i en så presset og betent og dominerende
situasjon som det vi står i.
Det er vondt å vite at folk ´´syns synd på han``, for at han er sammen med meg........
Han valgte meg jo tross alt selv, etter å ha kjent meg svært godt over en ganske lang periode.
Det er sårede både for ham, og for meg, at folk ser så ned på oss, og mener at eneste
grunn for at han valgte meg var for at jeg manipulerte ham.
Jeg er ingen heks, jeg har ikke magiske krefter, og om jeg manipulerer så vet jeg hvertfall ikke hvordan man gjør det bevisst.

Jeg prøver å ta dagene som de kommer, men jeg er sliten.
Jeg skjønner ofte ikke hvordan jeg skal orke neste dag, for alt virker bare som en uendelig smerte,
med problemer og trøbbel gjemt bak enhver sving.
Nå har jeg og Andreas begynt i parterapi, for å klare å holde oss flytende sammen som par,
mens alt raser og stormer rundt oss.
Det føles godt, egentlig, for på den arenaen har vi noen å lufte tankene våre for sammen, trygt,
og samtidig er det der stort fokus på de gode tingene mellom oss, det som gjør oss sterke og sammensveiset,
ting vi kanskje glemmer av og til å sette pris på når det raser som verst,
og den ene vonde dagen avløser den neste.
Jeg har definitivt troen på at jeg og Andreas vil overleve dette her,
men jeg ville løyet om jeg hadde prøvd å påstå at dette ikke tærer på oss.
Det enkleste hadde vel vært å bare gi opp, og gå hver til vårt.
Men det er ikke aktuelt, for vi har virkelig kjempet for å opprettholde oss, og vi har stått sammen
gjennom de mest sinnsyke påkjenninger både ekeltpersoner og par kan oppleve.

Jeg håper bare nå at datoen for rettsaken kommer snart,
slik at vi har noe konkret å jobbe mot.
Og jeg håper en vakker dag jeg våkner til en verden der det er lov å gjøre feil, så lenge man
oppriktig ber om unnskyldning etterpå, og at det er lov å jobbe med seg selv for å bli bedre.
Nå er alt så i løse luften og udefinerbart samtidig som det er vondt at det nesten er umulig å forholde seg til,
og det virker dermed umulig å komme seg gjennom...
men jeg håper jeg kommer meg gjennom i livet, og at ting snart kan ordne seg til det beste for oss alle...

 




 

Drømmen om barn


Jeg satt forleden dag på trappen utenfor huset i strålende fint vær.
Jeg så meg rundt på den fine eiendommen min, og en tanke slo meg;
´´herregud, hvor jeg gleder meg til å ha barn løpende og lektende rundt meg, her``.
Det var nesten som jeg kunne høre barnelatter, nesten som jeg kunne reise meg opp
og løpe etter, leke, le sammen med dem.
Som jeg gleder meg til jeg selv kanskje får en liten en, eller to,
som kan vokse opp her.
Det er et savn i meg.



Det e ikke mer enn noen år siden jeg egentlig fant ut at jeg ønsket å bli mamma.
Inntil for 5- 6 år siden visste jeg jo ikke hva som feilte meg, hvorfor jeg var som jeg var.
Og etter at jeg fikk vite det, var jeg så redd for at det jeg sliter med kan være arvelig,
at jeg slo det fra meg. Jeg trodde heller ikke at jeg ville kunne bli en god mamma.
Det tror jeg nå.
Jeg har mye kjærlighet, ømhet og godhet i meg.
Jeg er kanskje ikke den som tøff og leken hopper ned på huk rundt fremmede barn
og lage grimaser, rett og slett fordi jeg e sjenert, og jeg er livredd for at de skal respondere
på mitt kontaktforsøk med skekk eller at de rett og slett ikke interesserer seg.
Jeg holder meg mer i bakgrunnen, og lar de komme til meg når de føler interesse og lyst for det,
og det har til nå fungert greit.
Jeg er ganske misunnelig på de som er så uredde at de oppsøker ungene med
lek og spørsmål og nærhet, men jeg prøver å slå meg til ro med at det er greit å være sånn som meg også.
Jeg blir ingen slem person fordi jeg ikke er utadvendt, selv om jeg vet at mange oppfatter
sjenerte og tilbaketrukne personer som avvisende og skumle.
Det e synd, for vi ønsker oss veldig, veldig gjerne kontakt ofte, vi aner bare ikke hvordan vi skal åpne...

Spør et barn meg om noe, svarer jeg. Komme et barn mot meg med åpne armer eller utstakt hånd,
åpner jeg armene mine, og streker ut min egen hånd. Gråter barnet, vil jeg trøste. Gir barnet meg
et lite plastikkfat med jord på og sier jeg må smake på ´´kaken`` de har laget, later jeg som jeg tar en bit
og sier entusiastisk ´´MMMM, DEN var GOD!``.
Poenget er at jeg sitter klar og venter. Jeg smiler forsiktig, prøver å være innbydende,
og så tar jeg glad imot om noen bestemmer seg for å oppsøke meg.
Jeg vil aldri presse meg på noen, verken voksne eller barn.
Jeg er rett og slett for sjenert og usikker på meg selv til å tørre,
til å ta sjansen på å bli avvist, for å skremme noen, for å ikke være god elle interessant nok.


Jeg har gjennomgått store forandinger i årene etter at jeg fikk diagnosene mine, og ikke minst hjelp.
Jeg lærte meg at jeg ikke var en håpløs fuckup.
Jeg lærte meg at det var grunner bak alt jeg tenkte og følte, måtene jeg reagerte på.
Jeg har blitt meg selv svært bevisst.
Jeg har lært meg hvor triggerfaktorene mine ligger når det kommer til selvskdading,
lært meg hvorfor jeg har brukt den metoden for å takle smerte,
og jeg har lært meg mange metoder for å la være å skade meg.
Nå har jeg snart vært skadefri i 15 uker, ved hjelp av følgende to metoder/ tankesett;
1: om du skader deg nå fordi at du har vondt inni deg på grunn av (....................), så vil du for alltid
ha arr på kroppen som vil minne deg om akkurat dette øyeblikk, denne smerten.
2; om du skader deg nå, kan folk mene du er uegnet som forelder/ bonusforelder, fordi de er redde for
at du skal skade deg foran dem, eller på annen måte skade dem ved din egen selvskading.
dessuten vil ferskere arr være vanskeligere å forklare for et barn, enn gamle, nesten usynlige arr.
Disse to metodene har holdt meg flytende.
Det gjelder å finne en metode som passer akkurat deg, og etter mange år med prøving
og feiling tror jeg jeg har funnet mine sterkeste kort.

Her er dørene til rommene, med blå og rosa navne- kroner på.

Jenterommet, med himmelseng, nye gardiner, og hjertelampe på veggen.

Dette henger utenfor rommene deres.


Jeg gleder meg til vi kan begynne å ha min samboers barn her hos oss,
vi har jo pusset opp rommene, fått opp prinse- og prinsessekroner på dørene deres,
barnefilmene i huset er samlet på èn hylle slik at de er lette å finne frem,
Det er ikke lett å bli sammen med noen som har barn fra før av,
uansett hva folk sier.
Man kan forberede seg så godt man kan, men i likhet med det meste her i livet er det få ting som blir
som en hadde planlagt, og sett for seg.
Mange har tidligere advart meg mot å bli sammen med menn som allerede er fedre
(både jenter som har vært sammen med barnefedre, eller folk som har vegret seg fordi det anser det som for tøft),
men èn ting er hvertfall sikkert;
det er omtrent umulig å være sammen med en barnefar dersom en ikke får ta del i den delen av hans liv overhovet.
Jeg elsker jo ham, og ønsker å tilbringe resten av livet mitt med ham.
Jeg skjønner bare ikke hva jeg må gjøre for å få lov til å ta del i det,
å få lov å være en bonusmamma.
Jeg kan forstå at mange (spesielt) mødre sliter med å sende fra seg sine små,
når pappa har fått seg ny kjæreste.
Men slik jeg ser det, er det ikke noe å være redd for, spesielt ikke når pappas nye
kjæreste ønsker oppriktig å ta del i barna og deres liv.
Da blir jo hun (jeg, i dette tilfellet) en ressursperson,
bare enda en person i livene deres som kan passe på dem, bry seg om dem,
leke med dem, mate dem, lære dem ting, trøste, støtte, motivere, og være glad i.
Jeg liker ordet bonusmamma mye bedre enn stemor, for stemor har en negativ klang ved seg, syns jeg.
Bonusmamma er mer beskrivende, en leken og fin tittel på noen som ønsker
andres barn vel, og ønsker å være en stabil og trygg person for dem.
En skulle tro at alle slike ´´bonuspersoner``, noen som bryr seg om det kjæreste man har,
er en positiv ting? Et litt utvidet nettverk er jo fint.
Jeg er jo selvsagt ikke på jakt etter å erstatte noens rolle,
jeg ønsker bare å være et tillegg, en utvidelse, noe bra, noe positvit.


Vi prøver å få barn selv, vi to.
Det som feiler meg, er ikke arvelig, og jeg er ikke lenger redd for at jeg ikke skal kunne
bli en flink og god mamma.
Javel så har jeg en rotete og dum fortid slepende med meg, men det representerer ikke den jeg er i dag.
Folk forandrer seg, jeg har forandret meg.
Alle smellene jeg har opplevd gjennom livet, og spesielt det siste året,
har ikke minsket på hjertet mitt eller på kjærligheten min.
Tvert imot.
Det kjennes som at etter hver smell opparbeider jeg meg ennå mer innsikt, ennå mer forståelse,
og når hjertet får samlet seg sammen igjen etter stormen, banker det ofte ennå hardere enn før.
Selv om jeg har noen diagnoser, egner jeg meg likvel som kjæreste, venn, sabmoer,
mor, bonusmamma.
Borderlinen gjør at jeg har noen opp- og- nedturer, ja. Glede, tristhet og sinne innenfor kort tid.
Jeg er ikke redd for å vise følelser, men samtidig evner jeg å legge lokk på meg om nødvendig.
Måten jeg har vært på, kan ikke brukes mot meg,
for jeg var en annen person, da.
De som kommer og sier at jeg er fæl fordi jeg sa/gjorde sånn og sånn for 1, 4, 6 eller 10 år siden,
vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal svare.
Før jeg visste hva som ´´feilte`` meg, reagerte jeg 100% på impuls, og jeg var fanget i et hav
av følelser og tanker jeg ikke ante hvor kom fra, hvorfor var der, eller hvordan jeg skulle håndtere.
Da var jeg kanskje ´´slem``, fordi jeg skjøv folk unna fordi jeg var redd, fordi jeg gråt når jeg
fikk kjeft, fordi jeg drakk meg full, eller fordi følelsene mine var kaotiske.

Jeg vil aldri krangle med et barn slik jeg krangler med min samboer.
Jeg vil aldri snakke om tunge ting med et barn, slik jeg snakker om det med min samboer, eller andre.
Jeg vil ikke skjule arrene mine, men jeg vil heller ikke fortelle hvordan jeg har fått dem direkte om jeg blir spurt.
Jeg har lest mye om hvordan man skal håndtere spørsmål om arr og sånn, og jeg vil vel svare noe sånt som
at ´´jeg har hatt det litt tøft``, eller ett eller annet. Jeg vil aldri gå i detalj eller drive og utdype sånne store,
skumle ting. Jeg funderer fremdeles stadig på hva som er beste svar, og jeg mottar tips med takk!
Jeg har genererelt lest veldig mye om barn, barns behov og følelser og måter å tenke på, og jeg
har lest om hvordan det er med skilsmisser og nye kjærester og sånne ting.
Jeg har også vært i kontakt med advokater og spesialister, og det er ingenting som tilsier
at jeg ikke skulle evne å bli/ være verken mamma eller bonusmamma.
Tvet imot.
Jeg tror det er sunt, jeg, at de små får møte personen som er en veldig stor del av pappas liv,
og at det er godt og sunt for både meg og forholdet at jeg får møte dem som er en så stor
del av og en så stor berikelse fo ham.

Jeg kan ikke ta tilbake eller gjøre om på fortiden min.
Jeg kan ikke ta tilbake ting jeg sa eller gjorde,
men jeg føler at jeg i stort grad har unnskyldt meg og forklart meg ovenfor dem som har fortjent
unnskyldninger og forklaringe fra meg.
Mer kan jeg ikke gjøre.
Hadde jeg kunnet, hadde jeg selvsagt gått tilbake og visket ut absolutt alt jeg har sagt
i perioder der hvor jeg burde holdt kjeft. Der jeg var drevet av sterke følelser.
Sinne. Sjalusi. Frykt. Angst.
De fire der har jammen gjort at mye rart og stygt har ramlet ufiltrert ut av meg, gitt.
Og herregud, hvor jeg angrer.
Når jeg roer meg, blir jeg skamfull, og jeg prøver etter beste evne å rydde opp.
Jeg er blitt mye, mye, mye flinkere i løpet av de siste 8- 9 månedene,
og jeg jobber kontinuerlig.
Det føles imidelrtid veldig som at alt jeg gjør og sier er en fjær som blir til 10 høns.
Om jeg blir skuffet, sint, lei meg, redd eller andre ting av helt legitime grunner,
så blir det ansett som livsfarlig og sinnsykt.
Jeg er et menneske, jeg også. Jeg føler bare littegrann sterkere på det meste enn de fleste andre,
også negative og vonde ting.
Ja, jeg er deprimet nå, og jeg har vært det vanvittig lenge.
En altoppslukende, vond depresjon.
Men jeg blir ikke ond, skummel eller farlig fordet.
Jeg bare sliter.
Depresjonen slo rot i perioden der jeg fikk besøksforbud, og da jeg spontanaborterte.
Selvsagt blir man lei seg av sånt.
Og når ting ikke løsner, ting ikke bli bedre, du blir holdt utenfor, alt er en kamp,
og i tillegg så svartmales du fordi du er åpen om at du sliter,
da er det ikke rart at depresjonen har fått ta tak.
Jeg er hellig overbevist, om at når en liten spire kanskje endelig sitter i magen min,
og/eller vi endelig får besøk av hans barn, er det mye inni meg som
vil både løsne og lysne.

Enn så lenge står rommene klare,
og armene åpne.


Oss 2, skal klare alt ♥

Jammen...du SER jo ikke syk ut?

´´Åh, jeg skulle ønske vi kunne byttet, så kunne jeg gått hjemme og dullet og gjort på ingenting,
mens du måtte gått på jobb!!!``
Slike kommentarer møter jeg på innimellom, og spesielt de periodene jeg er sykemeldt grunnet depresjon/ angst.
Folk misforstår, og tror det er en slags ferie.
Det er så feil som du kan få det.


Jeg har lyst å fortelle litt om hvorfor jeg har vært (p)sykemeldt så lenge nå,
og hva som er planen videre.



Jeg har veldig mye bak meg som er bearbeidet for lite, eller ikke i det hele tatt.
Jeg ble som mange nå vet mobbet både på barne- og- ungdomsskolen, og ble i
så måte fratatt mitt grunnlag til å vokse meg selvsikker og trygg.
Jeg ervervet meg aldri noe selvrespekt, for hver eneste dag ble jeg fortalt eller vist
at jeg ikke betydde noe som helst, og at jeg var menneskelig søppel.

Jeg har egentlig aldri jobbet med akkurat det, både fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skal gå frem,
men også fordi jeg har prøvd å bare fortrenge det, fordi det er så skamfult og ubehagelig.
Det gjør vondt å sitte i en forsamling der det mimres tilbake med nostalgi til skoletiden,
for jeg skammer meg slik over at jeg ikke har noe som helst positivt å bidra med,
og jeg kjenner faktisk ofte også på misunnelse fordi folk kan snakke så varmt om sin skoletid.
Slik har dette bare ligget som et betent sår i over 15 år nå, og det skal ikke mye til
for å rive det opp igjen slik at det begynner å blø.
Etter skoletiden var jeg en ødelagt, voksen jente, helt ute av stand til å leve som ``alle andre``

Jeg manglet grunnlaget, jeg manglet troen på meg selv.
Jeg ville egentlig bare dø, for jeg hadde jo fått grei beskjed uansett om at
ingen noensinne ville ha en som meg.
Jeg begynte â drikke, hardt, og ofte. Jeg drev mye med selvskading.
Jeg var i den ene usunne relasjonen etter den andre, jeg skakkjørte alle
vennskap fordi jeg ikke mente eller trodde jeg fortjente â ha venner uansett.
Jeg flyttet rundtomkring, jeg var en løs fugl, pâ jakt etter meg selv.
Jeg jaktet ogsâ alltid pâ ″den rette″, ville jo sâ utendelig gjerne ogsâ ha
mann og barn og hus og alt det der.
Drømmene mine var mann, barn, hus, jobb.
Jeg prøvde meg frem, og gikk pâ smell etter smell.

Det er vanskelig â være i et forhold nâr man er overbevist om at en selv er søppel.
Og jeg kan lett bli sâ overbevist om at jeg er verdiløs og jævli, at jeg aktivt skyver
fra meg de jeg har rundt meg, fordi jeg er sikker pâ at de kommer til â gâ fra meg før eller siden uansett,
sâ jeg kan like gjerne framskynde det, være i kontroll.
Når jeg føler ting går bra, når jeg blir gla i noen,
så blir jeg så redd for å miste det, at jeg aktivt prøver selv å ødelegge det,
for å være ´´føre var``.
Det er helt sykt, men det er nå engang sånn det er.
Det er jo èn av tingene jeg virkelig ønsker å jobbe med, for jeg er lei av å rømme fra det som er fint og godt.

Min ALT, gjennom tykt og tynt, ´´gode og onde dager`` ♥♥♥



Jeg har en jobb jeg elsker.
Jeg håpet kanskje litt at ved å endelig entre samfunnet på den måten; 100% i arbeid,
så ville ting på en måte bare tvinge seg på plass.
Og til en viss grad har det fungert greit, hvertfall i perioder.
Da har jeg jobbet og stått på, kjent på hvor godt det er å være nyttig,
og jeg har klart å skyve mye vekk ved å fokusere på det jeg driver med på jobben.
Men så er det nå engang sånn, at som lastebilsjåfør tilbringer en mye tid alene i bilen.
Og det er supert, for all del! Det var mye av grunnen til at den type jobb appellerte til meg.
Men selv om jeg hører på musikk eller radio eller klatrer opp og ned på bilen eller
prater i telefonen eller kjører, så vil jeg aldri klare å være distrahert fra det som er vondt
absolutt hele tiden.
Det innhenter meg stadig, og gir meg gjerne både hundrevis og tusenvis av større
eller mindre smeller i løpet av en dag.
Mange av smellene er kanskje så små at jeg knapt registrerer dem, for jeg er så vant med det.
Men det krever jo en del energi for å bearbeide det, eller aktivt skyve det vekk igjen,
så uansett hvor liten smellen er, så koster det ganske mye å komme ovenpå igjen.
Og sånn går dagene, opp og ned, i vanvittig, og i stor grad ukontrollerbart, tempo.
Mange sier til meg at jeg ´´må bare slutte å tenke så mye, gi mer faen``, og lignende.
TRO DERE MEG; HADDE DET VÆRT SÅ ENKELT, HADDE JEG GJORT DET!!!!!!!
Men det er ikke så enkelt.
Jeg er ikke beskyttet mot disse tankene, disse følelsene.
Jeg har ikke noe forsvarsverk, og jeg har helt ærlig heller ikke nevneverdig gode verktøy
for å takle det når det først kommer.

I fjor sommer var jeg gravid, og dette resulterte som kjent i en abort.
Selv om det rent fysisk gikk veldig bra, fikk jeg aldri bearbeidet det mentalt.
Jeg skjøv det vekk, skjøv det vekk, skammet meg, gråt, skjøv det vekk, orket ikke.
Hvor mange ganger jeg har angret, aner jeg ikke.
E stund etter aborten begynte jeg å jobbe igjen etter en tids sykemelding grunnet svangerskapskvalme,
og jeg begravde meg i så mye jobb jeg klarte.
Høsten ble beintøff, med trusler og turbulens og og flytting og alt mulig.
Jeg var knapt menneske i høst, jeg var bare en klump av angst, sinne og smerte.
Jeg trodde at da jeg dro til USA med familien i Oktober, skulle jeg få 3 uker
til å samle meg, 3 uker på å slappe av, bygge meg opp igjen,
for før vi dro var jeg så sliten og redusert at jeg knapt hadde lyst å dra.
Det var så mye drama som foregikk, den evige krangelen om at
´jeg aldri skal få møte, eller ha noe å gjøre med, min kjærestes barn``.
Jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å slå av telefonen de 3 ukene,
men det gjorde jeg ikke.
Så mens jeg var på andre siden av Atlanteren, fikk jeg nådeløst beskjed
om at jeg var politianmeldt.
Jeg fatter ennå ikke hvordan jeg overlevde de dagene,
alt var som en seig tåke.
Jeg begynte alvorlig å miste taket på meg selv.
VAR jeg virkelig et SÅ fælt menneske?
Hadde hun rett?
VAR jeg en fare for barn, og for de rundt meg?
VAR jeg en manipulerende, ond kjerring?
Jeg begynte for alvor å tilegne meg de egenskaper jeg fikk beskjed om at jeg hadde,
jeg begynte å overbevise meg selv om at jeg var ond. Slem. Fæl.
Da jeg kom hjem fra USA gikk det bare dager før jeg ble kalt inn til politiet,
og jeg signerte gråtende og fortvilet på et besøksforbud.

Jeg sykemeldte meg, nå hadde jeg ikke noe valg.
Jeg var ødelagt.
I utgangspunktet skulle jeg bare være sykemeldt noen dager, max noen uker,
men her er vi, snart i April, og jeg er fremdeles ute av drift.

Oppi alt dette, noen uker etter besøksforbudet, fant jeg ut at jeg var gravid.
Da snudde alt seg, og jeg kjente på livsglede og mening igjen!
Jeg ble veldig dårlig, men var likevel glad for at det igjen var liv i magen.
Gleden ble kortvarig..
I romjulen ble det vesle såvidt påbegynte livet i magen erklært dødt,
og på årets siste dag i 2016 tilbragte jeg alene, hjemme, aborterende.
Da det nye året kom, hadde jeg sovnet, for jeg hadde grått og blødd hele dagen.

Etter aborten håpet jeg ting skulle gå seg til fort, og det virket også sånn,
for jeg hadde bare blødinger noen dager, så gav det seg.
Det ble et voldsomt styr utav det, for da jeg mot slutten av Januar skulle på sjekk,
viste det seg at aborten var langt fra ferdig, og det ble iverksatt umiddelbare tiltak.
Først ble det forsøkt ´´sugd ut`` hos gynekologen, og så fikk jeg med meg tabletter
til hjemmeabort for å få ut restene hjemme.
Jeg ble helt hysterisk dårlig, blødde voldsomt hele natten,
besvimte, gråt, og var i så laber form at jeg faktisk måtte krype mellom seng og toalett
for å unngå svimmelhet.
Dagen etterpå var det inn på KK, og jeg var gjennom utallige forsøk
på utskraping og tømming og tablettkurer og alt mulig den neste uken,
både hjemme og inne på KK.
(En aldri så liten hyllest til KK og dets ansatte, jeg følte meg veldig ivaretatt
og passet på hele veien. Jeg følte meg tatt på alvor.)
Andreas var jo også med på dette, og det er jeg ham eveig takknemlig for!
Til slutt fikk jeg klarsignal om at alt var borte,
og jeg kunne dra hjem.



Å miste et så etterlengtet barn gikk innpå meg, selv om det bare levde i 5 uker inni meg.
Januar og Februar var også preget av mye konflikter i det at jeg nå skulle flytte sammen med Andreas,
og det var et voldsomt styr for å få på plass alt sammen slik at prosessen kunne begynne.
Huset var og er et oppussingsprosjekt, og det har vært mye å gjøre siden første dagen jeg kom hit.
Det er gjerne ofte i forbindelse med at jeg deler bilder på Facebook eller lignende
av ting vi har gjort i huset, at folk spør ´´jammen du er jo sykemeldt, er det ikke litt rart da at
du er i stand til å gjøre det og det, men du klarer ikke å gå på jobb????``
Vel, jo, jeg kan jo se at ser rart ut for noen, men.........
Psyke og fysikk er to veldig forskjellige ting.
Det feiler meg jo ingenting fysisk, så det er jo ingenting i veien for å male en vegg eller skru sammen et møbel.
Jeg har mange dager hvor jeg våkner og alt er svart, og jeg ikke klarer å stå opp.
De dagene blir tilbragt i seng, eller på sofa.
Psyken kan altså være så kjørt, at jeg ikke orker noenting utover det aller, aller nødvendigste.
Og så er det dager hvor jeg enten har litt motivasjon, eller jeg tvinger meg selv,
og da kan jeg gjerne få gjort litt, for jeg er effektiv når jeg først setter i gang.
Men det er vondt at folk trekker min psykdom i tvil, fordi jeg klarer å gjøre litt hjemme.
Gjennom å gjøre litt ting i huset, får jeg jo litt mestringsfølelse, og det er godt å bidra,
så for det som feiler meg er det jo bare bra.

Det er generelt vanskelig å ´´forsvare og forklare`` mentale lidelser,
fordi man kan virke så utrolig frisk for utenforstående, mens jeg inni meg kan kjenne
at jeg står på randen av sammenbrudd bak det smilet det er så lett å servere.
´´Du virker jo ikke syk``.
Nei... Jeg gjør kanskje ikke det. Jeg har jo blitt flink å late som, og når jeg treffer
folk så skrur jeg jo på en finpusset versjon av meg selv.
Og når jeg da står der og smiler, så er det klart at jeg ikke ´´ser syk ut``...
Men på innsiden er historien en ganske annen.
Det er dèt som er så vanskelig å få frem, at man må ikke alltid være sånn klassisk, stereotypisk
stille, innesluttet, sur, mutt og avvisende for å kvalifiseres som deprimert.
Man får ikke en sånn tegneserie- regnsky over oss som følger våre minste steg,
selv om det egentlig hadde vært forbannet digg med et fysisk ´´bevis`` på at
´´JA, jeg ER deprimert! Bare se!``

Jeg kan ligge og gråte i timesvis, jeg kan stelle i hagen;

jeg kan gå i besøk og smile og spise kake,
jeg kan sitte i stuen og stirre tomt ut i luften, jeg kan stå på kaien og se på sjøen og tenke på
hvor lett det hadde vært å bare hoppet uti og ´´blitt ferdig med det, sluppet mer smerte, adjø``,
jeg kan isolere meg aldeles, jeg kan male;

jeg kan gå på butikken...
Og ja, jeg kunne rent fysisk ha fungert i jobb, også.
Men med jobb kommer et stort ansvar, folk forventer noe av deg, du må være stabil,
til å stole på, du må stille opp uavhengig av ´´hvordan du føler deg den dagen``, du bør være
litt sosial for å ikke bli helt utskudd på arbeidsplassen, osv osv osv.
Slik det er nå, og har vært de siste månendene, har ikke dette vært mulig for meg.
Jeg har sikkert flere hundre ganger tenkt på å dø, fordi jeg har følt at uansett hva jeg gjør,
hva jeg sier, hva jeg prøver på, så feiler jeg. Det jeg sier blir vridd på, alt jeg gjør går til helvete.
Jeg har følt på en motløshet og en meningsløshet som har slukt all energien min.
Jeg har følt at min plass her i verden ikke er legitim, jeg burde ikke vært her, det er ikke plass til meg.
Jeg har tenkt innimellom at jeg kunne kanskje prøvd meg på jobb igjen,
men siden det aldri går mer enn et døgn mellom de virkelig store smellene,
og jeg aldri vet hva jeg våkner opp til, hvordan jeg våkner opp,
så blir det så dumt om jeg må egenmelde meg hist og her, og det blir styrete
med å finne vikarer og alt mulig fordi jeg rett og slett ikke greier det.
Jeg er ikke hjemme på gøy.
Dette finnes ikke gøy.
Men det er nødvendig, jeg trenger det.
Og det har også litt med respekt for sjefen min, jeg vil ikke lage mye ekstra styr for han.
Når jeg skal tilbake bak rattet, vil jeg være virkelig klar.

Så nå går jeg og venter på innkallelse til terapi.
De siste månedene har jeg opparbeidet meg en ganske grei oversikt over hva jeg må jobbe med,
hvilke ting som må addresseres. Jeg trenger hjelp til å finne meg selv igjen,
jeg trenger hjelp for å få stemmene som brøler inni hodet mitt at jeg er ´´ond`` og ´´farlig``
og ´´psykopat`` og alt det der til å holde kjeft, for aller aller aller INNERST INNE vet jeg jo at DET ER IKKE SANT.
Jeg trenger å bearbeide mobbingen fra skoletiden, jeg trenger å bearbeide mobbingen jeg har blitt
utsatt for i voksen alder, og spesielt det siste året.
Jeg trenger hjelp til å slutte å mobbe og plage og rakke ned på meg selv.
Jeg trenger hjelp til å lære meg å takle selvskadings- og- selvmordstrang bedre.
Jeg trenger å slutte å være så redd, ha så mye angst, og jeg trenger å lære meg
å ha folk i livet mitt uten å skyve de vekk fordi jeg ikke vil miste dem.
Jeg trenger å lære meg å like meg selv, og å la meg elske av kjæresten min.
Det er så mye mørkt det bak i historien min jeg har løpt fra, men som hele tiden har hatt
et tau knyttet rundt meg. Det er så tungt å dra rundt på. Nå vil jeg snu meg,
ta tak i det, rydde, og løsne det dumme tauet.

Bare vær så snill, slutt å tro at å gå hjemme sånn som dette er ferie.
At dette er gøy, givende og avslappende.
Hver dag, hele dagen (og gjerne natten også) er en evig, sinnsyk kamp,
mot meg selv, mot andre, og mot usynlige greier jeg ikke engang aner hva er, eller hvor kommer fra.
Vær så snill å ikke tro at jeg ikke jobber, fordi jeg ´´ikke gidder``.
Jeg er redd.
Jeg er redd for å miste jobben, jeg er redd for å miste kjæreste og hus og hjem og alt,
jeg er redd for å ikke klare mer, jeg er redd jeg aldri kan bli mamma,
jeg er redd for å falle så hardt at jeg aldri klarer å reise meg igjen.
Jeg er redd for hva folk sier/ hvisker om meg, jeg er redd for hva folk får høre om meg fra andre,
jeg er redd for å gå på butikken, jeg er redd for å være i mitt eget hjem alene for jeg vet aldri om
det kommer noen på døren. Jeg er redd folk ikke skal like meg, jeg er redd folk skal frykte meg.
Jeg er generelt mye redd, og det er ikke akkurat noe luksusliv, det.

Som sagt er disse tingene vanskelige å forklare.
Dersom jeg sier for mye, om jeg forklarer hvordan det er å være deprimert,
får jeg ofte slengt i retur at det er ´´syting``, og beskjed om å ´´skjerpe meg``.
Vær så snill, ha litt forståelse og empati;
jeg hadde valgt vekk både depresjon og angst om jeg kunne!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Vi som sliter med disse tingene, føler oss ofte jævlige nok i utgangspunktet,
om vi ikke skal få beskjed om å bare ´´ta oss sammen`` i tillegg....

Denne runden krever mer arbeid og innsats fra meg enn tidligere,
men denne gangen skal jeg prøve å gjøre det skikkelig.. ♥

 


#Galgenhumor

´´Den onde stemor``

 

´´Den onde stemor`` er dessverre noe de fleste har blitt hyppig eksponert for gjennom livet.
I mange Disney- filmer, for eksempel, florerer det av onde stemødre,
og stemor er blitt et skjellsord.

Jeg hadde aldri sett for meg meg selv i en stemor- situasjon.
Jeg ville jo ha det ´´perfekte``, det ´´normale``: møte en mann, gifte oss, få barn sammen.
Ikke noe mine- dine- våre- opplegg, for det har jeg jo sett på film og tv at fungerer ´´aldri``.

Jeg har hørt fra andre, lest på forum op nettet, om hvor tøft det er å komme inn som ste- forelder.
Man risikerer jo faktisk at barna ikke liker deg, at barna ikke ønsker deg nær deres mamma/ pappa.
Du risikerer å miste den du er sammen med, dersom barna og du overhodet ikke går overens.

Jeg har hatt noen ganske mislykkede forhold der jeg involverte meg med menn som alt hadde barn.
I det ene forholdet prøvde jeg bestemt å utsette samvær med meg og barna til vi visste at vi var stabile nok,
jeg ville ikke risikere å knytte meg til dem, eller de til meg, og så skulle det hele ryke.
Forholdet røk.
Jeg bestemte meg da for at jeg ikke skulle involvere meg med menn med barn igjen.

For noen år siden møtte jeg en, og alt virket tilsynelatende veldig bra.
Men, plutselig et stykke på vei, fikk jeg vite at han visst var pappa, til ei lita jente.
Jeg var da så involvert, at jeg bestemte meg for at det ville jeg klare (etter mye frem og tilbake
og runder med meg selv).
Jeg ble med for å møte den lille, og alt gikk veldig bra. Det var en av de aller første ganger jeg hadde noe som helst
med et  lite barn å gjøre, men jeg følte jeg fikk til både bleieskift, klesskift, trilletur og alt det andre helt okei.
Jeg slet endel med at det ikke var mitt barn, men jeg jobbet veldig hardt for å ´´adoptere`` tanken
på å ha e liten en i hus annenhver helg.
Alt gikk fint, barneutstyr ble handlet inn, og jeg kjøpte til og med en dukke som jeg bar rundt på og ´´dullet med``
for å virkelig venne meg til å ha en liten en.
Men, plutselig snudde barnamor 100%, og det gikk fra kjempestemning til Helvete uten at jeg skjønte hva som skjedde.
Jeg ble nektet å ha noe med barnet å gjøre, og barnet skulle hvertfall ikke være hos oss.
Mine psykiske lidelser, som i begynnelsen ikke var noe problem, ble plutsleig brukt mot meg for alt det var verdt.
Jeg var farlig, jeg var slem, jeg kunne skade barnet, jeg kunne ødelegge barnet, jeg var ikke bra for barnet,
jeg hadde ingen rett til å kalle meg verken bonus- eller- stemamma, jeg skulle overhodet ikke få ha noe med
barnet å gjøre i det hele tatt, og det ble et advokatsirkus utav det hele.
Vi var enige om at det ikke var aktuelt for ham å dra til barnemor for å ha samvær der, som hun krevde,
vi skulle ordne det slik at vi fikk samvær i vårt hus, sammen.

Det er ganske jævli å bli stemplet som en farlig person å ha nær barna sine,
fordi at jeg sliter med depresjon. Fordi jeg har drevet med selvskading. Fordi jeg har angst.
Det er ganske jævli å få messet inn i hodet at man er noe man ikke er, å bli fortalt at man er kapabel til
å skade barn, å ta livet av barn, at man er farlig for barn,
når man vet inni seg at man aldri ville gjort noe bevisst noensinne for å skade et barn.
Jeg har bak meg noen få timer med barnevaktsitting fra da jeg var ung, noen få timer som barnevakt
i voksenalder, noen få timer sammen med barn hos venninner, og så denne ene dagen med samvær med den lille jenten
jeg senere ble nektet å ha noe med å gjøre.
Jeg har aldri gjort noe som tilsier at jeg er farlig for andre mennesker, og aller minst barn.
Jeg blir framstilt som et monster,
som en som løper etter barn for å mishandle dem.
Det blir framstilt som at jeg ikke evner å kontrollere meg selv, og at jeg vil la min depresjon og alt mitt
gå ut over dem.
Og det mest hårreisende jeg blir beskyldt for, er at det menes at jeg faktisk er sånn at jeg, når selvskadingsbehovet melder seg,
vil velge å oppsøke barn, sette meg ned sammen med dem, og så skade meg mens de ser på.
Mennesker som tror at det er det som kjennetegner en typsik selvskader,
har faen ikke mye innsikt i lidelsen.
Selvskading er skamfult, det er noe vi gjemmer oss vekk for å gjøre, det er noe vi skjuler.

***

Nå er jeg blitt samboer med en som også har barn.
En liten jente, og en liten gutt.
Alt jeg vet om dem, er hva de heter.
Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart 8 måneder, og jeg har ennå ikke møtt barna.
Bruddet mellom hans eks og han var stygt og bråkete,
og for en millionte gang kan jeg si at jeg er lei meg for at alt skjedde i så feil rekkefølge som det gjorde,
men jeg vet at det ikke hjelper.
Jeg har utallige ganger drømt om at det kunne finnes en avstraffelse jeg kunne ta imot,
for å virkelig si unnskyld, for å ´´få som fortjent``, for å ´´gjøre opp for meg``,
men det finnes ikke. Jeg kan si unnskyld til langt uti evigheten, men det har vist seg å ha ingen som helst effekt.
Nå er jeg lei.
Jeg har krøpet, jeg har unnskyldt meg, jeg har forklart ting, om igjen og om igjen og om igjen.
Jeg har blitt bedt om å ligge lavt i terrenget, ta imot det som kommer uten å ta igjen,
holde ut, bare litt til. Og litt til. Og liiiiiitt til, så skal det bli bedre.
Det blir ikke bedre!

I Juni gikk kommunikasjonen mellom meg og Andreas, nå min samboer,
via Skype. En passordbelagt, privat Skype- konto.
Jeg var umenneskelig deprimert, jeg ble beskyldt for å være psykopat og en manipulerende, farlig person,
jeg ble presset mot å ta abort, absolutt alt gikk til helvete så hardt det bare greide,
og den eneste trøsten var at det snart skulle bli meg og han.
Dessverre er jeg veldig følsom, og når jeg er veldig trygg på andre mennesker,
blir jeg gjerne veldig grenseløs og ´´stor i kjeften``.
I hans bruddfase med eksen, brukte hun selvsagt barna mot han og mot meg for absolutt alt det var verdt,
og det var helt umenneskelig jævli bråkete rundt oss.
Alle skulle mene noe, alle kjeftet, han var oppbrukt, jeg var oppbrukt, alt så helsvart ut.
I noen samtaler der mellom meg og han ble det sagt ting som ikke burde blitt ytret,
men som likevel ble det.
Jeg sa for eksempel at jeg skulle ønske at de bare kunne forsvinne utfor et stup.
Jeg var så sliten, jeg følte håpet og livet og alt forsvant mellom fingrene på meg, fordi hun brukte
ungene som ammunisjon for å bryte oss fra hverandre.
Hun låste seg inn i huset i etterkant, brøt seg inn på Andreas` pc, og inn på hans
private, passordbelagte Skype- konto, og leste samtaler jeg og han hadde hatt i ytterst fortrolighet.
Der dro hun ut det som så verst ut, tok det helt utav kontekst, og gikk så til politiet og fikk besøksforbud på meg,
siden jeg åpenbart ´´ville drepe ungene og henne``.

Rett etter jeg kom hjem fra en ferietur til USA med familien,
ble jeg oppringt av politiet, og jeg måtte komme og melde meg på stasjonen.
Jeg hadde fått vite i forkant at hun hadde vært og anmeldt meg, men jeg klarte ikke å tro at det skulle resultere i et forbud.
Jeg dro, og jeg var et vrak hele den tiden jeg var der inne.
Jeg gråt, for jeg kjente ikke igjen den personen som ble illustrert for meg,
jeg gråt, for jeg var så redd.
Jeg forklarte min side av det hele, og det viste seg naturligvis at det var mange relevante detaljer hun hadde unnlatt å fortelle politiet om,
det var bare alt det gale jeg hadde gjort som var blitt fortalt,
ikke noe av det hun hadde bedrevet.
Hun hadde selvsagt ikke nevnt at hun så meg rett inn i øynene og sa om min gravide mage at;
´´jeg håper du har tenkt å ta vekk det dritet du har i magen!!```,
eller at hun rett i etterkant av den jævlige aborten, sa ´´nå vet vi jo at hun er i stand til å ta liv``

Jeg har, etter mye om og men kjøpt meg inn i huset til Andreas, og vi er blitt samboere.
Inntil jeg flyttet ut hit, har han hatt barna alene annenhver helg, hvor jeg ikke har fått delta på noen måte,
og det har vært en veldig stor påkjenning for forholdet.
Jeg gleder meg jo til jeg får barn, jeg ønsker barn i livet mitt, jeg har jo hele den komplette samlingen med
Disney- klassikere, jeg liker å tegne, jeg liker å leke, jeg ønsker en liten hånd å holde i.
Jeg ønsker meg oppriktig disse tingene, og jeg ønsker å være en bra bonus som de kan få lov å
knytte seg til, og som de kjenner seg trygge rundt, og jeg ønsker å bidra til at disse helgene blir noe alle gleder seg til,
ikke minst de to små.
Jeg er så sliten og lei av stempelet som farlig barnemorder.
Jeg har vært dypt deprimert siden tidlig i høst, både grunnet aborten, grunnet trusler og styr,
grunnet besøksforbudet, grunnet den andre aborten som kom i romjulen og varte omtrent ut Januar,
og nå er det fremdeles ikke antydning til bedring i sikte.
Vi trenger alle å kunne finne hverdagen, og jeg er sikker på at med en stabil ramme rundt det hele,
så vil også depresjonen min slippe sakte men sikkert taket.
Jeg var hos terapeut i sommer og tok en utredende test for å få bekreftet/ avkreftet om jeg var ´´psykopat``,
siden det var en beskylding som haglet ifra mange hold.
Jeg var omtrent så langt fra psykopat som det gikk an.
Jeg har samvittighet, jeg har sympati, jeg har empati, jeg har innsikt, jeg puster, jeg har et hjerte.
Jeg er et vanlig menneske, bare med litt tyngre baggasje enn andre.
Det betyr ikke at jeg vil lesse baggasjen min over på andre! Og hvertfall ikke på barn!!!!
Jeg har tenkt på 1000 ganger hvordan jeg skal svare om et barn noensinne spør meg om arrene mine.
Heldigvis er de fleste arrene nesten borte.
Jeg har forberedt meg på alt mulig, hva jeg skal si, hvordan jeg skal være, jeg har virkelig lest meg opp på
hva det vil si å komme inn som en ´´bonusperson`` i noens liv.
Jeg har pusset opp rommene til de små her i huset, så de står klare til den dagen ting eventuelt løsner.

Jeg hater meg selv for at jeg ikke klarte å passe kjeften min i Juni.
Jeg hater meg selv for at jeg sier ting uten å tenke meg om, drevet 100% av følelser.
Men ord og handling er veldig forskjellig..

Jeg tror jeg vil kunne være en ressurs for barn.
Jeg tror jeg kan lese barn som ikke har det så bra, fordi jeg kan mye om følelser, og hva som trigger dem.
Jeg er en ganske stille og tilbaketrukken person, litt sjenert, så jeg vil nok holde meg i bakgrunnen
og la dem komme til meg etterhvert som det kjennes rett.
Jeg gleder meg hvertfall til jeg får mine egne barn, for det er så mye jeg gleder meg til å vise, å gjøre,
å kjenne, å føle, å få lære bort, men også å få lære.


Jeg har prøvd å forestille meg hvordan jeg hadde følt det om jeg var skilsmissebarn...
Det er vanskelig. Hele situasjonen er så vanskelig, for de små kan naturligvis ikke
få vite detaljer. Det er altfor stygt.
Men en ´´ok`` måte å presentere det på, er jo at mamma og pappa ikke var lykkelige sammen lenger.
Alle vil jo være lykkelige, alle vil jo ha det bra,
og barna blir jo mye mer lidende under et forhold/ ekteskap mellom to foreldre som ikke trives sammen,
enn at foreldrene går hver til sitt, og eventuelt finner noen som gjør dem lykkelige.
Et av mine mål er jo å gjøre Andreas så lykkelig, at han har overskudd til å være den beste pappaen han kan.

Jeg har i følge folk (jeg har blokkert ganske mange mennesker de siste 8 månedene, for å slippe å måtte
forholde meg til stygge og ekle kommentarer. Det er kanskje svakt av meg å blokkere, men hvorfor skal man
utsette seg for mer smerte enn nødvendig?)
blitt hengt ut på sosiale medier av flere, og det har blitt erklært med store bokstaver og ekle kommentarer
hvor fæl jeg er, at jeg/ vi var utro, hvor dum Andreas er som lar seg manipulere av meg, osv.
Jeg akter ikke å finne meg i å bli hengt ut på den måten lenger, uten å ta til motmæle.
Jeg har gjort og sagt IDIOTISKE ting, men det må da kunne gå an å leve videre.
Vi har prøvd ut metoden med å lystre hvert minste vink, og å finne oss i alt mulig,
mens vi på vår side skal være stille og ikke gjøre eller si noe som ´´kan gjøre det verre``.
Som om ting kan bli verre.
Jeg overlevde ganske mange år med mobbing på skolen, så jeg har heldigvis ´´trening``,
men nok er nok.
Jeg har sagt mye dumt i mitt liv, men om man hører etter i det daglige så er ganske drøye kommentarer som;
´´jeg skal drepe deg``, ´´jeg knuser trynet ditt`` og andre brutale greier ganske vanlig.
Jeg hører mye på radio, og om man klipper ut bare den kommentaren om at ´´jeg skal drepe deg``,
så høres det ganske jævli og skummelt ut.
Det meste kan bli skummelt eller stygt eller overproporsjonert dersom det blir tatt utav kontekst.
Jeg sa aldri ´´jeg vil drepe dem``. Jeg var sliten, og skulle ´´bare`` ønske de forsvant.
Jeg vet at det fremdeles ikke er greit å si, men om de tenker seg om, er jeg sikker på de aller, aller fleste
vil komme på en gang de har sagt noe i affekt, i et følelsesladet øyeblikk, i en presset/ stresset situasjon,
noe som bare falt utav munnen før de fikk tenkt seg om.


Jeg vet ikke hva som skjer fremover,
men både jeg og Andreas jobber aktivt med å oppnå en hverdag som fungerer,
og trygge, stabile rammer rundt oss, som også inkluderer de små.
For alles del er jeg oppriktig overbevist om at det hadde vært best,
spesielt siden de små tross alt vet at pappa har kjæreste, og at hun bor sammen med han.
Jeg bare krysser fingrene for at barnerommene snart blir tatt i bruk,
også det rommet som står klart til den dagen jeg endelig selv blir mamma ♥


Så lenge me har kvarandre, skal ingenting få ødelegga
 

En hyllest til min søster




´´Eg åt nettopp tre skjeve med sjokade på til lunsj. Wtf?``.


Oss to i Antelope Caves i USA i fjor.


Dette er en veldig vanlig melding som kan sendes mellom meg og min søster, Maria.
Vi er gjerne i overkant glade i det søte, begge to,
og vi unner oss ofte det vi har søtsug på, når det melder seg.
Dette er jo ting vi er opplært til at er ikke helt bra, så når en av oss har fyrt i oss en pakke kjeks,
spist litt nugatti, gravd oss ned i en isboks, eller okker oss etter å ha inntatt 2 kg smågodt,
er det greit å ha noen å dele denne ´´skammen`` med.

Maria er to år yngre enn meg, og har så lenge jeg kan huske vært min beste venn.
Vi har vel nesten vært ´´irriterende`` gode venner hele livet,
og vi fikk oftere tilsnakk for å være fnisete enn for å bråke.
Jeg kan med hånden på hjertet ikke huske at vi har kranglet mer enn kanskje
en håndfull ganger.
Vi har jo hatt perioder der vi ikke har vært så tett på hverandre,
fordi vi har vært opptatt med annet og andre på hver vår kant,
og hun forlot jo redet og hjemstedet vårt tidlig,
mens jeg ble værende igjen, feig.
Jeg har alltid beundret henne for hennes mot,
og hun har gjort ting jeg bare har kunnet drømme om;
hun pakket sakene sine og dro til Australia for å studere et halvt år,
hun flyttet til Stavanger, og hun har studert i Irland.
Hun har helt andre sosiale evner enn meg, og det er jeg veldig glad for!
Hun kommer seg rundt i verden, i livet.
Hun mestrer engelsk veldig bra, mens jeg har mer typisk nordmann- måte å snakke språket på.

Tipper dette er fra en 17. Mai.

Ved kjøkkenbordet hjemme. Gode venner.

I Colorado, da jeg var 6 og Maria nesten 4.

På mange måter kan jeg ikke fatte at vi er i slekt,
for på mange ganske grunnleggende måter er vi veldig forskjellige.
Hun er sosial, glad i å gå ut, kommer lett i kontakt med andre,
hun er veldig sterk og sta, og hun verner mer om det som kanskje ikke er så lett.
Hun er veldig voksen, veldig ansvarlig, samvittighetsfull og omtenksom.
Mens på veldig mange andre måter er vi veldig like;
vi elsker søppel- TV, vi liker å reise, vi har veldig lik humor, vi sliter begge med
overdrevet sterk samvittighet for de merkeligste ting, vi elsker shopping i utlandet,
vi lengter alltid etter å gå på kinarestaurant sammen (og det sørger vi for å få gjort alle de gangene hun besøker
oss her, eller jeg besøker henne der nede), SingStar, skriving,
Noe av det beste som er, er å ta seg fri fra livet her hjemme, og dra til Stavanger.
Uansett hva vi finner på, om det er å ligge på hver vår sofa i 3 dager og se på Ullared,
eller om det er å gå på Preikestolen, så er det terapi og ta seg noen dager der nede.
Vi har begge rast og forbannet oss over mannerasen, og over mennesker,
og dette har vi trygt kunnet gjøre til hveranre, ufiltret.
Vi forteller naturligvis også mye positivt og fint til hverandre, om mannerasen og mennesker,
og dyr.
Vi er begge to veldig, veldig lettrørte,
og jeg husker da vi var på kino sammen og skulle se Kon Tiki.
Før filmen kom en mobilabonnementreklame, der en gjeng ungdommer dro til et eldrehjem
og tok med seg en overrasket og glad gjeng derfra for å gå på kino.
Idet reklamen var over holdt øynene mine på å renne over, for jeg syns det var så vakkert,
og da jeg snudde meg mot Maria, hadde hun også tårevåte øyne.
Sånne ting kan vi skrive til hverandre; ´´såg ein hund som halta, så no har eg tåre i augena``,
´´såg nettopp den scena med dei to gamle folkena på Titanic, buhuuu``, ´´eg va og handla eple,
og når eg hadde valgt meg et eple, fekk eg skikkelig dårlig samvittighet for dei eplena eg ikkje valgte``,
og vi forstår med èn gang.
Jeg tror vi begge er mer fullstappet med følelser (på godt og vondt) og samvittighet enn folk flest.
Som oftest er reaksjonene til folk som befinner seg rundt oss når vi endelig er sammen,
å riste på hodene og trekke seg litt unna.
Vi kan nok lett bli i overkant interne, og det kan være vanskelig for folk å henge med,
eller forstå de rare måtene vi fungerer på, og kommuniserer på.
Det eksisterer absolutt ingen grenser for hva vi snakker om;
ingenting er skummelt eller dumt å verken spørre om, svare på, eller fortelle,
for noen av oss.
Vi er hverandres trygge havn, sånn sett.


Mammas 40- års dag.

Vi har vært verden rundt sammen, jeg, hun, mamma og pappa.
Vi er et fint team, vi fire, men også våre foreldre har måttet lære seg kunsten å stenge
meg og Maria ute når vi først setter igang.
Vi har vandret på strendene både i Australia og i California, vi har vært på toppen av Eiffeltårnet,
vi har vært i Disneyland, vi har vært på Preikestolen, vi harr sett Grand Canyon, vi har dratt på spontantur til Berlin, via Danmark, med tog,
vi har festet sammen, vi har stått og fisket sammen på et lite nes rett utenfor hytten vår, som vi siden
vi var små har kalt ´´tisseholmen``, fordi det ligner litt på en tiss..... Vi har vært på maaaange konserter sammen.


Australia.

Australia, Brisbane.

København. Vi sminket oss i dyreparken, og gikk så på restaurant slik.

Oss to og kompisen vår David Kilminster, backstage før Roger Waters konsert i Danmark.

Vi har ligget nedgravd på sofaen og ikke gjort noe annet enn å se på Morgan og Ola Conny,
Ullared, Svenske Hollywoodfruer, og annen enkel underholdning.
Vi elsker begge to Disney- filmer, og jeg husker ennå hvor stas det var før da vi var mindre,
å hvert år på pappas bursdag dra og se årets nye Disneyfilm på kino.
Vi har lekt sammen hele livet, med dukker og Barbie og kosedyr og lego.
Vi har klatret i trær sammen, sovet i telt (i hagen), vi har løpt frydefult gjennom vannsprederen,
vi har vært ute i skogen og lekt, og vi har vært på vår lokale strand (ca 1.5 meter strandlinje) og badet i bølgene fra fergen.
Vi har lekt langs elvekanten og i elven nedenfor huset vårt, og vi hadde oss faktisk en tur langs den elven igjen
for noen år siden, en regnfull sommerskveld, bare for å mimre. Det var fint.
Vi har alltid ryggen til den andre, og vi støtter alltid hverandre.
På tross av alle de idiotiske valg jeg har tatt i livet mitt,
og på tross av alle de feile folkene jeg har blandet meg bort,
har det aldri vært dømming eller ´´hva var det jeg sa?``- holdning fra Maria.
Ikke i det hele tatt.

En av våre fantastiske kvelder i Stavanger, i pysj, uten sminke, og med artige hårløsninger.

Når jeg vil noe, når jeg liker noe, når jeg går inn for noe,
så er Maria verdens beste støtte,
og det prøver jeg også å være for henne.
Og når jeg går på en smell, når jeg innser idiotien i det jeg holdt på med, når jeg blir sviktet eller såret eller skuffet,
når jeg skifter mening, så støtter hun meg da, også. Alltid.
Liker jeg noen, liker hun dem også. Liker jeg ikke noen, liker ikke hun dem heller.
Sånn er jeg med henne også, og det er vel sånn det skal være i et vennskap.
Jeg vet at vår relasjon er ganske unik, og jeg blir mer og mer takknemlig ovenfor relasjonen
jo eldre jeg blir.
Den er noe av det absolutt mest verdifulle jeg har.
Vi er ikke bare søstre, vi er så heldige at det er et genuint vennskap inni der også,
et ønske om å dele det vi opplever, stadige drømmer om å få tilbringe mer tid sammen,
og det er ikke alle søsken som har det slik.
Vi er heldige som er født så tett,
men oppførselsmessig virker nok hun laaaaangt eldre enn meg,
jeg er en veldig barnslig person.
Jeg er stolt av alt hun har oppådd, jeg er stolt av den hun er for vennene sine og de rundt seg,
jeg er stolt av den jobben hun gjør som lærer og omsorgsperson, jeg er stolt av at på tross av en
kranglete rygg så tvinger hun seg gjennom hverdagen, jeg er stolt av at hun er så tøff og uredd,
jeg er stolt over måten hun håndterer ting på, tålmodigheten hennes.
Jeg er stolt av å være en del av livet hennes.

Du er en av de få jeg virkelig kan være meg selv med.
Jeg håper vi har utallige eventyr foran oss,
og at det blir mange øyeblikk med tårevåte øyne, tullete samtaler, latterkramper som gjør at brusen spruter
ut nesen på meg og vi har vondt i magen etterpå, solnedganger på hytten, lange flyturer der vi begge hviner av begeistring
når vi finner gøye filmer eller spill, oppdagelsesturer langs elven hjemme eller på andre siden av kloden,
meldinger med merkelig, koselig, skummelt, trist og internt innhold.

Glad i deg, peis ♥


På vei ut til Antelope Caves, i en humpete biltur gjennom ørkenen.

Grand Canyon

Solnedgang i Grand Canyon, med den svære bobilen vi leide i USA.

Solnedgang i vårt paradis; hytten på Havrøy ♥

Abort- verdens styggeste ord.


Dette innlegget kommer ufiltrert til å handle om abort, og min personlige erfaring med dette.
Dersom du syns temaet abort er ekkelt eller fælt, eller på en eller annen måte har problemer med meg som person,
ber jeg deg om å være så snill å la være å lese, og å kommentere.
Dette er det såreste og vondeste jeg har opplevd, og kommer til å dele,
så vær så snill, jeg trenger ikke formaninger, kjeft, stygge kommentarer eller drittslenging.
Jeg har fått og tatt min straff.


Jeg har ønsket å bli gravid i mange år,
men det har ikke blitt slik.
Forholdene har vært kortvarige, og stort sett har jeg og partner vært på veldig forskjellige nivå hva dette med å få barn angår.
I fjor vår ble jeg for første gang i mitt liv gravid,
og å se to streker lyse mot meg fra en graviditetstest tidlig en morgen,
var en av de mest sinnsyke øyeblikkene i mitt liv.
Det gikk ikke veldig lang tid før svangerskapssymptomene meldte seg,
med ømme bryster, kvalme og oppkast, ´´cravings`` og trøtthet.
Jeg var på en tidlig ultralyd, siden jeg opplevde litt spotting etter noen uker,
og jeg ble selvsagt redd for at det var noe galt.
Men der var alt i sin skjønneste orden, og jeg hørte høye, tydelige hjerteslag fra den lille inni der.
Jeg var så lykkelig, jeg skulle bli mamma.

Skjebnen ville det ikke helt slik.
I perioden som fulgte gikk jeg gjennom samlivsbrudd med samboreren min,
og jeg måtte begynne å ta stilling til hva jeg skulle gjøre med det lille frøet i magen.
For meg kjentes det umulig å skulle vurdere å ta det vekk engang,
jeg hadde jo hørt hjerteslagene..
Jeg kan ikke gå i detalj uten å henge ut andre mennesker, så jeg fatter det i så korthet og så sentrert
rundt meg og mine opplevelser som jeg kan.
Jeg ble sammen med en ny mann,
og han lovet meg at han ville være med meg gjennom både svangerskapet, og oppdragelsen av den lille.
Jeg ville så gjerne bære det frem, og lenge var jeg bestemt på å gjøre det, på tross av massiv motstand.
Men etterhvert ble jeg påvirket av truslene som raste rundt meg daglig,
fra alle mulige hold. Fra eksen, fra min nye kjærestes eks, fra venner i hans krets,
venner i mine kretser. Jeg ble truet med at de skulle melde meg til barnevernet,
og sørge for å få fratatt meg retten på barnet idet den kom ut. De brukte de mentale diagnosene
mine mot eg for alt det var verdt, og mente jeg var farlig, og ikke egnet til å være mamma.
Kjæresten min var visst heller ikke egnet til å være pappa, på tross av at han er pappa til to små.
Den mest sjelsettende kommentaren jeg fikk, var fra en som så meg rett i øynene og sa;
´´jeg håper du har tenkt å kvitte deg med det dritet du har i magen``.
Det er den ekleste kommentaren jeg har fått i hele mitt liv.

Jeg kastet opp daglig, jeg fikk knapt i meg noe, jeg bodde hjemme på jenterommet mitt hos mine foreldre.
Jeg mistet nesten alle vennene mine, på grunn av at jeg gjorde som jeg gjorde.
Jeg kommer aldri noensinne til å forsvare utroskap, eller si at det lar seg unnskylde eller noenting;
det er det verste man kan gjøre mot et annet menneske.
Jeg har selv opplevd at folk har vært utro mot meg, og jeg vet at det er helt uutholdelig jævli smertefullt.
Likevel, og på tross av dette, endte jeg altså opp med det,
og etter å ha gjort det, ble det ikke rett å bli værende i forholdet.
Jeg ville aldri kunne gjøre godt igjen for det jeg gjorde.
Jeg skal ikke si så mye mer om akkurat dette, de fleste vet det allerede, og jeg har fått høre akkurat hva folk mener, slapp helt av.
Det er uansett viktig å tenke på at selv om folk gjør feil, selv om folk gjør fæle ting, dumme valg,
så er man ikke et slemt, fælt, ondt eller sykt menneske av den grunn,
og man kan ikke straffes for evig.
Jeg lå lavt i terrenget lenge, lenge etter dette skjedde, jeg bad om unnskyldning der det hørte hjemme,
og jeg kommer til å skamme meg over at jeg gjorde det resten av mitt liv.

Jeg endte opp med å gå til fastlegen min, og be om å få ta abort.
Jeg klarte ikke mer.
Truslene ble verre og verre, det var masing og pressing og drittslenging i fra alle kanter,
jeg gikk inn i en dyp depresjon som følge av det, og jeg begynte igjen med selvskading for å takle det.
Jeg fikk klarsignal både fra lege, psyokolog og på KK om at abort var den ´´beste`` løsningen,
situasjonen tatt i betraktning.
Ja, jeg ønsket så inderlig et barn, men samtidig ville jo det bli et barn med foreldre som ikke bodde sammen,
kanskje barnevernet ville vente på klinikken mens jeg fødte og rive det med seg med en gang?
Jeg var så redd, jeg var så sliten.
Det verste var uken før jeg skulle ta aborten.
Magen min hadde fått litt kul, brystene var blitt store, og de var ømme.
Jeg likte så godt den fysiske opplevelsen av å være gravid,
og siden det sekundet testen var positiv, og frem til den siste uken før aborten,
hadde jeg stadig, uansett hva jeg gjorde på, strøket meg ømt, vàrt og kjærlig over magen,
og hvisket inni meg til det lille frøet at ´´mamma passer på``.
Den siste uken måtte jeg venne meg av med det.
Jeg gikk med vide, tjukke klær selv om det var varmt, for jeg ville ikke se magen. Brystene.
Jeg så ikke på meg selv da jeg var naken.
Jeg ´´skvatt`` da jeg glemte meg, og tok meg selv i å stryke på magen.
Jeg gråt, og gråt, og gråt.
Jeg var så usikker på om det var rett. Jeg var usikker på alt.
Jeg er overbevist om at det var det rette, for alle parter,
men det er faen så sårt, vondt og tungt likevel, og ikke èn eneste dag passerer uten at jeg tenker på det.
Om 3 dager skulle jeg hatt termin....... (6.1)

Selve aborten var både smertefull, og svært emosjonell.
Jeg fikk to tabletter en Tirsdag som jeg tok der inne, før jeg fikk dra hjem.
Disse skulle stoppe utviklingen på fosteret (men ikke ta livet av det, bare stagnere, pause).
Torsdag samme uke kom jeg tilbake om morgenen,
og fikk 4 tabletter som skulle føres inn i skjeden.
Når disse var tatt, var det ingen vei tilbake.
Jeg følte meg som verdens minste, verste, reddeste, mest ødelagte og slemme menneske på kloden
da jeg gråtende satt på et slitt lite toalett på KK,
og puttet disse tablettene inn.
Deretter var det mange timer med venting, på at ´´riene`` skulle sette igang.
Det var mange timer med den sterkeste mageknipen jeg har opplevd i mitt liv,
og til slutt, utpå ettermiddagen,
kom den lille til verden, og ble ført vekk fra meg uten at jeg fikk se.
Jeg ville ikke se.
Jeg ville hjem.

Den kommende uken blødde jeg mer enn jeg trodde et menneske kunne blø.
Og jeg var deprimert, jeg angret stadig, jeg gråt, og jeg merket at brystene begynte
å sige sammen igjen til sine små, vante størrelser, og kvalmen slapp mer og mer taket.
Kjæresten min støttet meg stødig gjennom alt dette, og jeg hadde heldigvis da alltid en skulder
å gråte på, og en å fortelle om alle de tankene som raste rundt inni hodet på meg.
Dessuten sa pleieren på KK at en abort ikke vil ha noe innvirkning på senere svangerskap,
så jeg måtte ikke være redd for at sjansene mine ble ødelagt ved det jeg hadde gjort. 





Utrolig nok testet jeg positivt på en ny graviditetstest allerede i midten av November!
Gledestrålende da jeg oppdaget dette løp jeg inn i sengen og vekket kjæresten min,
og endelig føltes det som om et tonn med vekt løftet seg fra brystet mitt;
jeg skulle bli mamma!!!!
Jeg tok en haug med tester de påfølgende dagene, for det var så gøy å se to streker der.
Jeg ønsket meg èn ting til jul, og det var å bli gravid.
Jeg var hos lege, fikk bekreftet svangerskap, og fikk en ca- termindato 03.08- 17.
Å herregud som jeg så frem til alt sammen;
bli samboere på ordentlig, bygge barnerom (DET har jeg drømt om i mange år, å få dekorere et barnerom,
jeg elsker å tegne og male og dekorere!). Jeg har en liste på mobilen med navneforslag som jeg har
hatt liggende ganske lenge nå, der jeg føyer på nye navn etterhvert som jeg hører dem.
Vi var så lykkelige, vi var så forventningsfulle, vi skulle bli foreldre, sammen.
Men...
En dag begynte det å komme ut endel mørk utflod fra meg.
Ikke blod, ikke rødt, men brunlig.
Det var såpass mye at jeg bestilte legetime, fordi jeg ble livredd for at jeg var i ferd med å spontanabortere.
Legen sa det ikke var noe å bekymre seg for sikkert, siden det ikke var friskt blod,
og det ble tatt en blodprøve.
Det gav seg likevel ikke, så jeg bestilte en tidlig ultralyd, for å få sjekket det skikkelig.
Der kom vi til etter noen dager, og jeg var helt nummen av angst når han puttet inn kameraet,
og blikkene våre klistret seg mot skjermen.
Jeg var jo veldig tidlig på vei, så først var det vanskelig å se noe.
Men plutselig så vi en bitteliten reke helt nederst i svangerskapsanlegget mitt (heter visst det),
og vi kunne utrolig nok se hjerteflimmer!
Vi gikk lettet ut derfra; den lille var i live!
Det som kom utav meg, var visst i følge han bare gammelt blod fra en ansamling som
nok hadde oppstått inni livmoren i forbindelse med danning av morkaken, eller ved strekking av selve livmoren.
Jeg slappet litt mer av, for jeg visste jo nå at det som kom ut var gammelt.

Jeg ble etterhvert kvalm, og fikk ømme bryster.
Ikke like ømme som sist gang, og det bekymret meg litt.
Det sluttet å komme ting utav meg, en stund. Så begynte det igjen.
Jeg bestilte en ny ultralydundersøkelse i romjulen, bare for å være på den sikre siden.

Jeg følte jeg gjorde alt rett.
Jeg var ikke fullt så kvalm som det jeg var sist gang, og jeg var mye, mye flinkere til å spise.
Jeg spiste til og med sunt, og jeg hadde nesten kostant cravings på brokkoli, av alle ting...
Jeg kastet opp en del, var veldig mye kvalm, men jeg hadde også dager der jeg var fullstendig symptomfri.
Dette var det som bekymret meg mest; de symptomfrie dagene.
Det er fælt å si det, men jeg ville heller kastet opp hver dag i 3 måneder dersom frøet overlevde,
enn å være frisk og rask.
Innimellom var jeg dum nok til å google symptomer/ mangler på symptomer, og det...det styrket min angst
om at jeg kanskje var i ferd med å miste.
Jeg følte meg jo gravid, jeg strøk meg på magen, kjæresten gikk og strøk meg på og kysset meg på magen.
Jeg fikk en liten kul, og jeg spøkte med at ´´jaja, jeg spiser jo for to``.
Likevel hadde jeg fått en veldig ekkel følelse i brystet, og da vi dro inn på UL tredje juledag,
var jeg både forberedt, men samtidig ikke.
Jeg satte meg i stolen, kameraet ble ført inn,
og.... ingenting.
I svangerskapsanlegget, som da skulle vært helt fylt av det vesle forsteret,
var tomt. Med unntak av en bitteliten reke, helt nederst.
Ingen flimmer. Ingen aktivitet. Ingenting..
Jeg hadde spontanabortert, en såkalt ´´missed abortion``, der frøet er dødt,
men kroppen har ikke støtt det ut selv.
Den følelsen var helt, helt jævli. Jeg klarte ikke si noe, klarte ikke reagere.
Gikk og kledde på meg, betalte, og vi gikk.
Jeg sa knapt noe på vei hjem, all luft var tappet utav meg, all glede forduftet.

Den kvelden gråt vi, begge to.
Vi har snakket om det, åpent, begge to. Vi har heldigvis hverandre, og det vet jeg jeg er heldig for.
Vi trøster hverandre.

Det verste i etterkant av dette, er skyldfølelsen.
Jeg er så redd jeg gjorde noe galt, at det var min feil at den lille ikke overlevde.
At jeg spiste feil, drakk feil, at Paracet kanskje ikke var bra (selv om jeg vet at det skal gå fint),
at jeg ikke beveget meg nok, at jeg ditt, at jeg datt. Hadde jeg på meg for stramme klær over magen den og den dagen?
Kan en orgasme ødelegge det? Kan en depresjon være så fæl at den påvirker kroppen i så stor fysisk grad?
Alle slags tanker melder seg, og det er så håpløst vondt.
Jeg føler meg som verdens verste menneske, som ikke klarte å bære frem det lille livet,
jeg klarte ikke å by på gode nok forhold.

Jeg måtte på KK igjen, og ble undersøkt for å bekrefte 100% at det ikke var noe liv der.
Det var det ikke.
Og selv om legen sa spesifikt til meg at ´´dette er ikke din feil``, og selv om kjæresten min har sagt det samme til meg
sikkert 100 ganger, så er det en tanke som nekter å slippe taket.
Kanskje jeg ikke fortjener å bli mor? Kanskje jeg blir straffet for at jeg tok ´´selvvalgt`` abort  i sommer? Kanskje det
var den eneste sjansen jeg fikk, og jeg ødela det?
Jeg vil jo ikke leve resten av mitt liv, barnløs.
Javel har kjæresten min to små, men disse to har ikke jeg engang lov å møte, sannsynligvis ikke noensinne,
fordi noen velger å betegne meg som en livsfarlig psykopat.
Jeg vil ha barn i livet mitt, og ikke minst vil jeg selvsagt ha egne barn!

Jeg fikk med meg 4 tabletter hjem, og beskjed om å sette disse i skjeden, som i sommer.
Aborten/ utstøtningen skjedde altså hjemme,
dagen før nyttårsaften.
Det gikk ´´greit`` i den forstand at prosessen gikk sin gang uten komplikasjoner,
men det psykiske har satt meg aldeles utav spill.
Jeg har grått, jeg gråter. Jeg raser, jeg fortviler, jeg føler meg tom, jeg føler som om jeg aldri kan bli glad igjen.
Jeg skammer meg, jeg drømmer, jeg lengter.
Jeg kommer nok til å prøve igjen, vi vil jo gjerne begge to fremdeles,
mend et er med ganske drøy angst at jeg ser for meg hvordan det kommer til å bli om jeg får to streker på en test igjen.
Abort er så utrolig vanlig! (har jeg funnet ut. Jeg trodde alvorlig inntil i høst at det var relativt sjelden)
Det er så vanlig, og det er absolutt ingen noen kan gjøre noe med det, dersom det skjer.....
Jeg gruer for ny kvalme, gruer for ny ventetid til man har passert de mest kritiske 12 ukene...
Men, alle sier at det er verdt det når det går bra,
og det har jeg ingen problemer med å tro på.

Jeg håper på at dette nye året
vil kunne by på begynnelsen av et nytt, lite liv.
Hjertelig, hjertelig velkommen er du, hvertfall ♥


Et (gammelt) bilde av meg.



 

Erfaringer og tips rundt selvskading

Jeg har dessverre brukt veldig mange år på å komme meg bare dit jeg er i dag,
og fremdeles har jeg faktisk bare såvidt ankommet startgropen.
Det er nok mye som kunne ha sett ennerledes ut, dersom jeg hadde begynt å ta grep tidligere,
og om jeg hadde blitt oppdaget/ fått/ oppsøkt hjelp selv tidligere.
Men nå ble det nå engang sånn at dette ble mitt liv,
og med det jeg sitter på nå av erfaringer, skal jeg prøve å forme resten av mitt liv til noe bedre.
(jeg vet det ser pompøst og flott ut, og at jeg får det til å høres enkelt ut, både å endre seg, og å være positiv i det hele.
Det er det IKKE. Hvertfall ikke hele tiden. På langt nær hele tiden. Det er faktisk ofte en kamp om liv og død,
jeg er sur, forbannet, sutrete, redd, oppgitt, sliten, trengende og så videre, gjerne flere ganger om dagen.
Jeg prøver nå mens jeg skriver å bruke den rasjonelle delen av meg, ta et steg tilbake fra alle de sterke følelsene.)

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at ´´dette er siste gang jeg skader meg``.
Som oftest har jeg gjort det igjen kort tid etterpå, men gjerne med samme tanke i hodet; ´´dette er siste gang. Lover``
Noen ganger har jeg klart det lenge, og jeg tror rekorden min var på nesten 1.5 år helt uten.
Problemet med de gangene jeg mer eller mindre seriøst har bestemt meg for å slutte,
har vært at det har vært lite gjennomtenkt, og jeg har ikke hatt noen plan i det, ikke noe rammeverk eller buffere eller triks.
Jeg har bare kastet barberbladene mine, og tenkt; ´´det var det, nå får jeg bare la være å kjøpe nye``.
Så enkelt er det dessverre ikke, ikke når det sitter så ´´innarbeidet`` i deg, og måter du velger (!) å håndtere ting på.
Mange blir nok provoserte når jeg sier at å skade seg er et valg, og TRO meg, jeg var RASENDE og følte meg støtt og tråkket på
da jeg kom i terapi, og terapeuten sa til meg at det var et valg jeg tok, det å skade meg.
Jeg mente ikke det, jeg mente jeg var offer for noe jeg ikke kunne kontrollere, og som dermed var umulig å bli kvitt.
Etterhvert (det gikk nesten ett år) begynte jeg å se at hun hadde rett.
For det var et valg, og det er et valg, hver eneste gang.
Jeg har bare blitt sinnsykt god på å argumentere for å gjøre det. Jeg har blitt veldig beskyttende ovenfor selve vanen og handlingen.
Jeg har forsvart min ´´rett`` til å gjøre det med nebb og klør, og ofte (faktisk ennå, selv om det er ubehagelig og flaut, både å innrømme
det ovenfor meg selv, og ovenfor andre) så setter jeg meg selv i den ´´uskyldige, forsvarsløse offerrollen``.

Jeg har snart gått 3 uker uten nå, og det er jeg ganske stolt av.
Men jeg skal være veldig forsiktig med å bestemt si at ´´nå har jeg gjort det for siste gang``.
Svake øyeblikk kan oppstå, jeg er fremdeles ikke særlig god venn med meg selv, og jeg vet jo hvor integrert og innøvd både
vanen og rosende ord om vanen sitter i meg.
Men jeg har en helt annen motivasjon denne gangen, enn jeg har hatt tidligere.
Jeg holder faktisk på å bygge en grunnmur, et rammeverk, en plan,
som kan gjøre gjennomførelsen både mulig, men også enklere.
Jeg må akseptere det faktum at jeg kanskje resten av livet vil ´´savne`` å kunne ty til den løsningen,
at når jeg opplever vonde ting, eller er sint på eller skuffet over meg selv, vil min første tanke være at
´´nå hadde jeg trengt/ fortjent en runde med selvstraff``.
Jeg må akseptere at det er en trang jeg i større eller mindre grad faktisk må jobbe hardt for å overvinne, resten av livet.

Jeg har nå en lapp jeg har laget, i forbindelse med terapien jeg går i.
Jeg vet at vi nok gjorde de samme leksene mange ganger da jeg gikk i samme terapi for noen år tilbake,
men jeg var gjerne ikke like mottakelig eller klar for det som det jeg er nå.
Det er jo en kjensgjerning at man kan aldri hjelpes dersom man ikke selv ønsker hjelp.
Denne lappen er en slags ´´brannplakat``.
Når det bryter ut brann, står det jo beskrevet hva som er det første man må gjøre,
og så står det punktvis listet nedover hvordan man handler best mulig.
Jeg har laget en slik liste for når det oppstår ´´brann`` inni meg,
når jeg kjenner at trangen og ønsket til å være destruktiv tar tak, og begynner å tvinge meg i kne.
Gjennom lang tid nå har jeg aktivt prøvd å legge merke til ting i det daglige som gir meg noe.
Ting jeg observerer og setter pris på, ting som kan distrahere meg, ting som gjør meg trygg, ting som gir mening.
Jeg har sortert ut de tingene med størst effekt, og satt dem punktvis nedover en liste.
Det som er viktig når man skal lage seg sånne planer, er at det er gjennomførbart, når som helst og hvor som helst.
Det er ikke så praktisk om ett eller flere av punktene krever mye utstyr eller mye tid for å få gjennomført,
det bør være ting du har lett tilgjengelig, og du bør ha flere alternativer.
Her er min liste, som jeg har hengende/ liggende tilgjengelig i leiligheten min;



Pusteøvelse kan gjerne virke litt banalt og tåpelig, men det er faktisk helt utrolig hvor roet ned man
kan bli om man blir bevisst pusten, og prøver å tenke at man puster inn bra ting, og ut negative ting.
Distraksjoner kan også fungere veldig bra, fordi man da tvinger tankene vekk fra de selvdestruktive lystene,
og så når man er ferdig med det man holder på med, kan det hende lysten er mindre/ borte.
Jeg har mye bilder jeg har malt, og det er litt ekstra stas å se på dem og tenke at ´´da jeg malte det der,
sparte jeg meg for noen nye arr``. Snakk om kunst med mening!
Jeg hører også veldig aktivt på podcast med mitt favorittprogram; Radioresepsjonen, og takket være dem
har humøret mitt mang en gang blitt snudd fra katastrofe til at jeg ler så tårene triller.
Å distrahere seg kan nok ofte være den ekleste og mest effektfulle metoden, for det er alltid lettest
når man har noe konkret å forholde seg til. Slik fungerer hvertfall jeg, men det er viktig at alle kjenner etter selv
hva som fungerer best for nettopp deg.
Å skrive ned ting har ofte fungert som terapi for meg, enten ved å bare velte det ut ufiltrert i et dokument ingen får se,
eller i et blogginnlegg, fordi jeg da får tak i hva det er som driver og plager. Jeg får satt lys på demonene, og det liker de ikke,
de lyssky jævlene. Så ofte har jeg gått fra å være 100% motivert for å skade meg, til å roe meg ned til en 20%- 30%,
bare ved å få satt ord på ting. Det samme gjelder med for- og- imot lister, for det viser seg jo som oftest at argumentene
for å skade seg, ser ganske stusselige ut, og er ganske vanskelig å seriøst forsvare, når de står der svart på hvitt.
Den listen med positive ting har jeg foreløpig bare liggende som et notat på mobilen, siden den alltid er med meg,
men planen er å også få skrevet dem på papir. Alt blir liksom hakket mer vikrningsfult når det fysisk blir skrevet ned.
Jeg har for øvrig testet dette en stund i forhold til min kjæreste, med stort hell.
Vi har hatt en ganske vanskelig begynnelse på forholdet, med mye konflikter,
og helt utav ingenting en dag jeg satt på jobb tidligere i høst og vi kranglet om noe og alt var bare jævli,
tok jeg opp en skriveblokk og en penn og begynte å skrive ned gode minner jeg har med ham, fine ting jeg tenker om han,
ting jeg liker med ham, ting jeg drømmer om, og så videre.
Det ble en lang liste til slutt, og jeg fikk en helt annen instilling, og en helt annen følelse inni meg;
av og til må man faktisk TVINGE seg til å tenke positivt, og ´´irriterende`` nok fungerer det ofte!
Listen har bare blitt lenger og lenger, og jeg har prøvd å føye til en ting eller to hver gang stemningen synker.
Om jeg ikke klarer å skrive noe alltid, gir det om ikke annet litt glede å kunne lese gjennom det som alt står der.

Å dyppe hodet i en bøtte med iskaldt vann kan høres tåpelig ut kanskje, men det er litt samme prinsippet som en kalddusj.
Det tvinger deg utav modusen du er i ved å gi deg ´´sjokk``. Jeg har prøvd det et par ganger tidligere,
og det har fungert greit, selv om det skal litt til før jeg får meg til å faktisk gå å hente den bøtten, og fylle den med det vannet.
Isbiter er litt enklere, og jeg har fire poser tror jeg liggende i fryseren nå med isbitterninger, klar for bruk.
Dette har jeg prøvd mange ganger før, og det virker.
Det er helt utrolig smertefult, og det gjør ingen skade og etterlater ingen arr.
Du kan bli litt nummen i området isbiten har ligget på en stund, men jeg har fått bekreftet fra lege at dette ikke er farlig,
bare ubehagelig og vondt.
Tro meg, når du kan legge håndklær i skittentøykurven etter at du har brukt isbiter, så håndklærne er bare våte av vann,
er så UENDELIG mye bedre enn å måtte legge fra deg blodige og ekle håndklær der.

Å ha noen å snakke med er essensielt for alle mennesker, det å ha noen man stoler på og kan være åpen med.
Prøv, dersom du sliter, å sørge for å ha en eller annen du kan kontakte om ting blir ille (i ytterste fall finnes det mange
hjelpetelefonlinjer). Men en ting jeg har lært, gjennom veldig mye prøving og utrolig mye feiling, er at du skal
ikke blande inn andre i det dersom du ikke er villig til å la dem hjelpe deg.
I mange, mange år trodde jeg at jeg oppsøkte folk for å få hjelp, og at de kunne hjelpe meg, når jeg i virkeligheten ikke
fantes motivert til å slutte, og det eneste jeg egentlig ville ha var trøst, bekreftelse og oppmerksomhet.
Dette er veldig typisk for mange som skader seg; behovet for oppmerksomhet og bekreftelse.
Man vil kanskje ikke ha hjelp til å la være å skade seg, man vil ha trøst i etterkant.
Det er feil å gjøre ovenfor dem man involverer, så før man begynner å blande inn andre (jeg sikter primært til ufaglærte, ´´vanlige`` mennesker)
bør man være litt bevisst på hva man egentlig ønsker utav de relasjonen. Vil man ha hjelp, vil man ha støtte, eller vil
man bare ha noen som lytter og trøster? Det ene ekskluderer selvsagt ikke det andre, men som sagt bør den som
søker ut til andre vite hva man ønsker og trenger, og den som blir bedt om å hjelpe må kjenne etter på egen kapastitet, og ikke
minst; egne grenser.
Fortsatt er dette temaet så lite opplyst, og så tabubelagt at mange er redd temaet, og unngår det for alt det er verdt.
Det er så mange feiloppfatninger rundt hva det er for noe, og folk feier det lett under ´´det er bare for å få oppmerksomhet``.
Jeg har en støttespiller nå, og vi er begge to veldig bevisst på hvordan vi best mulig skal løse situasjonene.
De gangene jeg åpner meg og sier at ´´nå er trangen der, nå har jeg lyst å skade meg``, så sier jeg det bare
når jeg faktisk er åpen for å la være. Det høres gjerne rart ut, men ved å si at jeg har lyst å gjøre det,
ber jeg om hjelp til å ikke gjøre det. Jeg våger å være sårbar og ærlig om lysten, jeg belyser det både ovenfor meg og ham,
og så kan vi sammen prøve å jobbe oss gjennom listen, eller bare snakke om noe helt annet.
De gangene jeg vil skade meg, så bare gjør jeg det. Da er jeg ikke mottakelig for hjelp, så da skriver jeg heller aldri
at jeg har lyst å gjøre det, for jeg vet at jeg ikke vil høre på det han sier, og dermed viser jeg ikke respekt ovenfor ham og hans innsats.
Når jeg har skadet meg, sier jeg som oftest fra kort tid etter, skamfull som få,
og hittil har dette blitt taklet med å analysere hendelsesforløpet og finne triggere og sånn,
Det er mye kjekkere å få hjelp og støtte underveid i prosessen, eller å ´´gi etter for fristelsen`` MEN ved bruk av de alternative
metodene, og så få skryt og positv oppmerksomhet, enn den skammen selvskadingen gir i etterkant.
Det er så godt å klare å la være, og det er viktig å være flink å belønne seg selv, eller å få skryt/ belønnes av andre!
Positive ting har jo som kjent alltid en større og mer motiverende effekt enn kjeft og negative ting.

Et annet tips jeg har, som hvertfall fungerer veldig bra for meg, er å telle dager, uker og måneder.
Jeg syns det er befriende deilig, og motiverende å krysse av ennå en dag hvor jeg har vært flink,
og så gjerne når det er gått så og så lang tid, belønner jeg meg selv med ett eller annet.
Jeg velger også aktivt å fortelle om fremgangen min på Facebook, fordi positiv oppmerksomhet rundt det gir meg mye,
jeg får mestringsfølelse, og jeg viser gjerne da også til andre som sliter at det er mulig (selv om jeg må begynne på
nytt og på nytt og på nytt igjen).
Jeg har datoen hvor jeg sluttet å drikke, og datoen for siste selvskading som to ting jeg nok aldri vil slutte
å belønne meg selv for, søke klapp på skuderen for, eller slutte å feire.


 

Formet av fortiden, ikke knust.


Jeg vil heller komme til himmelen når jeg er ferdig med livet mitt
med et sammenlappet, slitent og velbrukt hjerte,
enn å komme dit med et polert og pent et.
Er det riper i det, er det plastret, så viser det at det er et liv som har blitt levd med hjertet.
Ofte når jeg er deprimert, når jeg er såret eller skuffet eller trist,
så tenker jeg veldig lett at ´´faen heller, jeg skulle ønske jeg kunne bare slå av hele hjertet og alle følelsene,
for det gjør jo bare vondt!``.
Og ja, det gjør vondt. Det gjør vondt som bare juling å leve med hjertet sitt.
Men jeg vil heller ha de vonde opplevelsene, leve gjennom sorg og tristhet,
kjenne at det føles som at hjertet blir skutt i fillebiter,
enn å ikke tørre å leve. Ikke tørre å ta sjanser.

Det sies i et ordtak at går på noe sånn som at man aldri skal dømme den boken et menneske er,
basert på det kapitlet man begynner å lese på (kommer inn i livet til vedkommende på).
Dessverre så vil det ikke tale til min fordel om man gidder å bla gjennom boken jeg er,
for den ene historien er bare verre enn den andre, og det er utrolig mange kapitler jeg ofte
har lyst å rive ut, sette fyr på, og la brenne opp.
Jeg har brukt veldig mye tid gjennom livet mitt på å skamme meg over min fortid.
Jeg har skammet meg over å ha blitt mobbet, av å ikke ha blitt godtatt.
Jeg har skammet meg alle gangene andre snakker hengivent om skoletiden sin,
fordi det er så flaut å bare kunne se tilbake på alle grunnskoleårene som et stort, vondt sår.
Jeg har skammet meg over relasjoner jeg har rotet meg borti,
jeg har skammet meg over at jeg har vært (p)syk, men uten å vite hva som har vært galt.
Jeg har skammet meg over at jeg har vært (p)syk, og jeg har vært klar over hva som har vært galt.
Jeg har skammet meg over de store hullene i CV`en min, over at jeg var innunder NAV så lenge som jeg var.
Jeg har skammet meg over å ha misbrukt alkohol, over å ha skadet meg selv.
Jeg har skammet meg over behovene mine for støtte og trygghet og noen å snakke med om de store tingene.
Jeg har skammet meg over å ha prøvd og feilet så mange ganger som jeg har når det kommer til kjærlighet....

Hjertet mitt sluttet å slå en gang i seksårsalderen.
All den tid jeg måtte være på skolen, eller drive med skoleaktiviteter, virket ikke hjertet mitt.
Jeg kjente meg død, og jeg ønsket å dø. Hele tiden.
Jeg klarte ikke å utvikle noen form for selvtillit eller selvbilde,
siden dette ble systematisk formet av folk rundt meg.
Og det de fortalte meg, var hvor stygg jeg var, hvor ekkel jeg var, og hvor uønsket jeg var.
Jeg tenker hele tiden nå at jeg har lyst å skape meg selvtillit og selvbilde,
men det er veldig vanskelig å gjøre det når man ikke aner hvordan det egentlig skal kjennes.
Når jeg gjør noe bra, og kjenner stolthet eller glede, så tenker jeg jo i et lite sekund
´´Oj, er det sånn det skal kjennes? Er dette selvtillit?``, men så føyer demonene i hodet mitt som ble skapt da jeg var barn
det vekk og sier ´´slutt å vær så jævla selvgod, det var ikke bra gjort, det der. På tide å lande, nå``
Jeg skammer meg ikke lenger over at jeg ble mobbet, men det vil nok alltid være sårt.
Jeg har lært meg å akseptere at jeg ble mobbet.
Jeg godtar det ikke, men jeg aksepterer at sånn var det.
Aksept er essensielt for å kunne gå videre i livet!

Jeg har vært gjennom en del tette relasjoner og forhold.
Ofte kan jeg ennå kjenne skammen ta kvelertak på meg når jeg tenker på det,
fordi de fleste jeg kjenner har kanskje hatt en eller to partnere, og that`s it.
Da klarte de å slå seg til ro, kjøpe hus, få barn, osv.
Mens jeg har aldri helt klart å lande det der, for det har alltid vært noe som ikke har stemt.
I mange tilfeller ble relasjonene i utgangspunktet stiftet på helt feile grunnlag,
og hadde dermed ingen sjans til å overleve heller.
Jeg har søkt så inderlig etter ikke bare noen å dele livet med, men noen som kunne redde livet mitt.
Jeg var ikke klar over det før, så jeg løp rundt som en blind, hjelpeløs skapning med hjertet i hånden og tigget omsorg.
Jeg gjorde det instinktet mitt bad meg om å gjøre; finn hjelp.
Jeg forvekslet ofte takknemligheten min, og avhengigheten jeg utviklet, med kjærlighet.
Når jeg sitter og ser tilbake på det nå har jeg egentlig veldig dårlig samvittighet ovenfor mange,
for jeg rotet dem inn i det utrolig rotete og krevende livet jeg levde.
Jeg har alltid gått all in i det meste jeg har foretatt meg, og jeg har både knust hjerter, og fått hjertet mitt knust.
Men jeg kan ikke gå rundt resten av livet og være sint på meg selv for at jeg prøvde å få ting til,
men på grunn av det jeg slet med/sliter med kom i veien og forvirret meg og gjorde meg sårbar og ofte også desperat
så røk ting helt monumentalt jævli til helvete gang på gang på gang.
Jeg har skammet meg når en relasjon har røket, og det har også blitt slik at jeg nå nesten vegrer meg for å fortelle
om nye relasjoner, for det er omtrent som at folk rundt bare da begynner å vente på at det skal ryke.
Jeg vet godt at min erfaring og min historie ikke taler til min fordel, i det hele tatt,
men likevel så kan jeg med all overbevisning jeg har i sjel, hjerte og drømmer si at;
´´denne gangen skal det fungere. Han er rett for meg, dette er ekte, dette er det jeg har ventet på hele livet``.
Hvis folk vil holde det mot meg at jeg har vært, og er, impulsiv og lar hjertet ofte lede mer enn hodet,
så får de bare gjøre det.
Jeg kan si at jeg angrer på mye jeg har gjort, relasjoner jeg har hatt, men jeg kan ikke gjøre noe med det.
Jeg kan ikke ha det ugjort, jeg kan ikke ta det tilbake.
Jeg kan bare prøve å dra lærdom utav det.
Om ikke annet har jeg lært meg veldig godt hva jeg ønsker og trenger i en god relasjon,
og hva jeg ikke ønsker. Jeg har lært meg hva jeg kan bli bedre på, hva jeg vil bli bedre på,
Hele veien prøver jeg å sanke med meg erfaringer, slik at jeg stadig kan jobbe med meg selv, og relasjonene mine.
Jeg er LANGT fra perfekt, og det vet jeg det er ganske mange som kan stille seg i kø for å skrive under på.
Jeg påstår heller ikke at jeg er perfekt, men jeg jobber veldig, veldig hardt med meg selv for å bli så bra som jeg kan være.
Grunnet mangel på selvtillit og selvbilde blandt annet er jo en bi- effekt der at jeg er veldig sjalu, usikker og redd.
Siden jeg ikke evner å se og anerkjenne min egen verdi, spesielt ikke i relasjoner med andre,
så bygger jeg fort opp andres verdi til helt sinnsvake høyder.
Jeg plasserer alt og alle over meg selv, og degraderer den jeg er og min verdi hele tiden.
Jeg er ofte redd for å bli sviktet, for å bli forlatt, for å miste, for å tape.
Som mange vet kan sjalusi, frykt og usikkerhet ofte gi seg utslag i sinne,
og jeg skal være den første til å innrømme at når sjalusien og de tingene setter inn,
blir jeg en person jeg knapt ønsker å vedkjenne meg.
Jeg blir så fanget opp i det som er vondt, det innhyller meg så hardt og stramt,
og da kommer det heller ingenting annet enn vonde ting utav meg.
Jeg sier veldig mye jeg i ettertid ikke kan stå inne for, for det er ikke meg som sier de tingene,
det er den livredde lille jenten inni meg som er så redd for å bli såret og sviktet at hun vil jage vekk heller enn å bli forlatt.

Det er tøft å ikke føle seg god nok.
Det å føle seg så verdiløs at en på mange måter vegrer seg mot å la noen elske seg.
Jeg husker når kjæresten min sa det til meg første gangen;
´´la meg elske deg``.
Det er det fineste jeg har blitt fortalt, tror jeg.
Han vet godt om alle usikkerhetene mine og demonene og mangelen på kjærlighet og aksept for meg selv, og egen verdi,
og at han da ikke bare sier ´´jeg elsker deg``, så ber han meg faktisk om å få lov å elske meg.
Han har sådd et frø i meg som gjør at jeg begynner å håpe at jeg kan elskes,
på tross av alle mine feil og mangler, på tross av en rotete fordid, og på tross av alt jeg fortsatt i aller høyeste
grad sliter med, og nok kommer til å måtte jobbe aktivt med resten av mitt liv.

Alle mine tidligere år med alle de erfaringer jeg har gjort, har vel noe av det viktigste vært for meg å
etterhvert oppdage at jeg 1) takler veldig mye, og 2) jeg klarer meg faktisk helt fint helt alene.
Den klassiske feilen jeg som sagt har gjort, har vært å søke relajsoner på feil grunnlager,
som oftest fordi jeg har vært redd for å være alene.
Jeg har lært at det finnes ikke farlig å være alene, og at det er mye, mye, mye bedre å være alene
enn å være i relasjoner som gjør deg vondt, som ikke gir deg det du trenger, som hindrer utviklingen din,
eller som du rett og slett ikke har hele deg i.
Så selv om jeg vet at jeg hadde klart alt som ligger foran meg alene,
så er jeg veldig glad for at jeg har en trygg og varm hånd som alltid tar imot min.



 

Det går over, heldigvis

Ingen følelse er konstant.
Jeg tenker selv veldig fort når jeg har det tøft og vanskelig at
´´denne smerten her, den blir jeg aaaaaldri kvitt. Den er kommet for å bli``.
Når jeg har sagt eller gjort dumme ting på fylla, og angsten dagen derpå har regjert meg,
har jeg vært overbevist om at jeg aldri vil klare å overleve.
Jeg har tenkt at ´´alle vet, alle fikk det med seg, alle snakker om det, alle hater meg``.
Jeg har tenkt at jeg har gjort skade som aldri vil la seg reparere.
Jeg kan like gjerne ta livet av meg med en gang,
for dette kommer jeg meg ikke over...

Men, jeg har jo kommet meg gjennom det.
Jeg har overlevd.
Og om folk snakker om deg, hva så?
Min erfaring er at noen vil alltid ha noe å si om deg og det du gjør, uansett faen.
Skal man la seg kneble av det, ja da kan man like gjerne gi opp.
Jeg har lært meg å takle den type ting mer effektivt enn hva jeg gjorde før.
Javel, det er alltid vondt å høre noen snakke stygt eller nedsettende om deg,
det være seg om det er berettiget eller ei,
men jeg kommer meg mye fortere ovenpå igjen.
Hvis noen misliker det jeg gjør, eller har problemer med meg og den jeg er,
javel, så får jeg bare prøve å holde meg unna dem da, så godt det lar seg gjøre.

Selv om jeg sluttet å drikke for noen år siden,
kan jeg fremdeles ha ´´dagen derpå``, hvor jeg lurer på hvorfor i all verden jeg sa eller gjorde dèt?
Men i så godt som alle tilfeller er det faktisk bare to ting jeg kan gjøre;
jeg kan be om unskyldning/ forklare meg dersom det er det rette,
eller jeg må børste av meg støvet og gå videre med hevet hode dersom det er det rette...
Å grave meg ned i selvmedlidenhet for at jeg har dummet meg ut,
eller noen ikke liker meg fører hvertfall ingen vei.
Det skjer ganske svære og viktige ting i verden hele tiden,
jeg tror vi har godt av å innse at det lille dramaet i våre egne liv ikke nødvendigvis er så himla store,
når alt kommer til alt.
Vi kan skape litt bølger en liten stund, men etterhvert vil folk gå lei,
og finne noe nyere og mer spennende bølger å surfe på.
Det som kjennes umulig og uoverkommelig og svært og evig i livene våre,
er faktisk bare ubetydelige, mikroskopiske fragmenter i det store og det hele.
Det er en fin tanke.
Det tok meg lang, lang tid å akseptere at den tanken faktisk har et godt poeng.
Jeg har overdrevet min egen verdi og min innvirkning på verden så til de grader,
vært sikker på omtrent at ´´det dumme jeg sa/ gjorde`` hørte hjemme på forsiden av VG.
I virkeligheten er det kanskje et par stykker som har hvisket og spekulert og ledd...
Livene våre er generelt ikke mer spennende enn som så.
HELDIGVIS.

Jeg har sikkert mer pinlig bagasje å skamme meg over enn de aller fleste,
og da er det bare fint å vite at nesten uansett hva man gjør, om man tabber seg ut og går på trynet,
så vil stormen passere og du vil få nye muligheter.
Mye av det jeg har brukt år av livet mitt på å skamme meg over,
har jeg innsett at jeg aldri faktisk hadde grunn for å være flau over.
Mens det selvsagt er ting jeg har gjort hvor skam har vært veldig berettiget!!
Poenget er at nesten uansett, så fortjener man nye sjanser.
Når man har ´´gjort opp for seg`` der det kreves,
fortjener man å bli tildelt en ny hånd, og prøve på nytt.

Jeg har lært meg at de menneskene som fortsetter å bringe opp kjipe ting fra historien din,
og som velger å identifisere den du er, med ting som du selv har bearbeidet og lagt bak deg,
de menneskene må du bare heve deg over.


Det viktige er hvem man velger å være i nået.
Fortiden kan vi ikke gjøre noe annet med, enn å lære av den.
Og så lenge man tar lærdom av sine feil, og prøver å være et ok menneske og å gjøre ok ting,
så får man bare prøve å la dem som prøver å skyve deg tilbake til fortiden, vekk.

Du velger selv hvem du vil være fra og med dette øyeblikk.
Du velger (til en viss grad) selv hvilke ting fra fortiden du vil bære med deg,
og hva som bør bare få sin rettmessige plass baki minnet.

Mange, mange, maaaange ganger har folk kategorisert meg som ´´ond``.
Det er den karakteristikken jeg minst kjenner meg igjen i .
Og jeg prøver å tenke at så lenge jeg inni meg vet at jeg ikke er ond, jeg tenker ikke onde tanker
og jeg ønsker ikke onde handlinger, så er det godt nok.
Men naturligvis er det vondt, likevel.
Det er vondt når folk oppfatter deg som noe annet enn det du er.
Ja, jeg har selvsagt gjort ting der det kan se ut som det er drevet av ondskap.
Jeg er impulsiv, følger hjertet, lar meg lett oppsluke og påvirke,
og dermed er jeg også ganske ustabil og har nok latt meg føye altfor lett både hit og dit.
For å glede noen, er det nesten alltid noen andre som blir såret eller skuffet eller sinte.
Og om man til overmål bestemmer seg for, etter å ha latt seg diktere og styre av andre lenge,
at man ønsker å ta kontroll over seg selv, og respektere seg selv og egne grenser og ønsker,
så kan nok det virke veldig egoistisk og ondt.
Man kan aldri glede alle.
Men den viktigste å glede, og å lytte til, er tross alt seg selv.
Er du komfortabel og tilfreds, kan du være noe godt for andre.
Så enkelt er det...
Alle de ganger jeg har lovet ting jeg ikke har kunnet holde, alle ganger jeg har skuffet noen,
såret noen, tråkket på andres grenser og følelser,
jeg skulle selvsagt ønske jeg kunne gå tilbake og ha det ugjort.
Gjøre det godt igjen, holde løftene mine, være snill pike.
En del av min ustabile og impulsive karakter kan jeg ´´skylde`` på diagnosene mine,
og før jeg visste hva som feilte meg handlet jeg jo HELT uten viten og vilje.
Men i bunn og grunn må jeg ta ansvaret på meg selv, uten å lure meg unna og skylde på andre ting.
Alle er ansvarlige for egne handlinger, jeg også, uansett hvor full eller sliten eller syk jeg var.

Jeg trakter hvertfall etter å stadig forbedre meg selv.
Jeg vokter nøye mine egne grenser, og lærer meg selv mer og mer å kjenne.
Jeg gjør fortsatt enorme brølere, det legger jeg ikke skjul på,
men jeg prøver å gjøre det rette utfra de situasjoenene jeg stiler meg selv i,
så vil bare tiden vise om det er godt nok eller ei.

Èn ting er hvertfall sikkert;
uansett hvor hardt det stormer en dag. Uansett hvos umulig og uoverkommelig alt er.
Uansett hvor jævli du føler deg. Uansett hvor sinte og skuffet og såret folk er.. Uansett hvor utrolig
vondt du har det inni deg, og uansett om det kjennes ut som tårene aldri vil slutte å renne...
HOLD UT!
Det roer seg, alltid.
Ta det fra en som vet.



 

Redd sin egen skygge.

Berettiget.
Uberettiget
.
Èn bokstav skiller ordene, men en evighet skiller betydningen.
Det å lære meg å identifisere følelser har vært helt essensielt for meg for å ha sjans til å forstå meg selv.
Jeg har lært meg å kunne ta en nesten hvilken som helst situasjon,
og bryte den ned i mindre, forståelige og overkommelige biter.
Jeg opplever fort at når jeg først føler noe, er det kaotisk. Jeg ´´vet ikke`` hva jeg føler,
og jeg vet hvertfall ikke hvorfor!
Så i de gjeldende situasjonene takler jeg det gjerne ikke noe bedre enn jeg har gjort tidligere,
men, jeg kan i ettertid sette meg ned og analysere, og forstå.
Kanskje jeg kan bygge meg sterkere til neste gang.
Jo flinkere jeg er til å jobbe med disse tingene i etterkant av hendelser og reaksjoner,
jo sterkere stiller jeg rustet.
Det er lett å blande følelser.
Man kan stå fast i en situasjon, man kan brøle og rope, man kan kase ting rundt seg,
man kan gråte, man kan le, og man kan krype sammen og gjemme seg vekk,
uten å helt forstå hva som driver en,
Hvor triggeren ligger.

Jeg er veldig ofte trist, så før jeg begynte i terapi antok jeg at jeg bare slet med depresjon.
Det viste seg kjapt, når vi begynte å analysere meg, at jeg slet mye med skam også.
Og etter at jeg for noen måneder siden startet igjen i terapi etter noen års opphold,
har jeg oppdaget at det ligger enormt mye redsel i meg.
Jeg tror faktisk nesten at jeg kan konkludere med at frykt/ redsel er min primærfølelse i mange situasjoner,
mens skam og tristhet, og sinne, gjerne er sekundærfølelser som kommer i kjølvannet av frykten.
Primærfølelse er altså ´´hoved``følelsen i den gitte situasjon.

Jeg går rundt mye og tenker og frykter at jeg ikke er god nok.
At folk ikke liker meg, at jeg skal bli avvist, at jeg skal bli sviktet, lurt eller brukt. At noen ønsker meg vondt.
At jeg er for stygg, at jeg ikke er interessant. Jeg er redd for å være for mye, og jeg er redd for å være for lite.
Jeg klarer egentlig aldri å kjenne meg god nok for noen,
jeg kjenner meg underlegen, og jeg frykter jeg hele tiden står på nippet til å miste alt og alle som er viktige for meg.
Denne frykten dominerer livet mitt i voldsomt stor grad, mye større enn jeg trodde.
Og det har faktisk vært en deilig ting å finne utav, for nå kan jeg prøve å jobbe med den.
Prøve å minske intensiteten!
For det er nemlig slik at dersom en har en følelse som er uberettiget, altså;
en følelse som ikke hører hjemme i den gitte situasjon, og/eller at følelsen er berettiget i gitte situasjon,
men at det er altfor mye av den/ den er altfor sterk,
så må man handle motsatt av den!
Om jeg sitter med for eksempel tristhet, redsel og skam, så er det veldig viktig at jeg begynner i rett ende.
Det kan gjerne ta litt tid før man lærer seg å identifisere primærfølelse,
for som sagt; ting kan oppleves kaotisk og umulig å bryte ned,
men når man har lært seg det er det viktig at man alltid begynner å jobbe med å minske primærfølelsen
før man tar stilling til sekundærfølelser.

Så.
Hva vil frykt ha meg til å gjøre?
Jo, den vil at jeg skal flykte. Gjemme meg vekk. Den gir meg gjerne skjelvende stemme,
og enten flakkende eller veldig stivt blikk. Jeg kan også bli ´´stum``.
Er det rett at jeg skal kjenne at jeg må løpe og gjemme meg når jeg går på butikken?
Er det rett at jeg skjelver i stemmen når jeg snakker med noen, fordi jeg kjenner meg underlegen i forhold til vedkommende?
Er det rett at jeg skal flakke med blikket når jeg er ute og går, livredd for at en stakkar blir nødt å møte
de grusomme øynene mine?
Det er jo ikke det...
Det er jo ikke rett å gå rundt og være redd for å oppta plass i verden.
Det er ikke rett å være redd for å være ute blant folk, fordi man er redd for å bli mislikt eller sett ned på.
Hvis folk ikke liker deg, trenger du ikke gjøre det til ditt problem.
Du trenger ikke ha noe med dem å gjøre!
(En dag drømmer jeg om å virkelig adoptere måten å tenke på som jeg beundrer hos andre;
hvis folk ikke liker meg, synd for dem! Jeg holder meg til dem jeg vet liker meg.
Det er en selvsikkerhet jeg drømmer om å ha!)
Problemet mitt er jo at jeg har blitt regjert uvitende av denne frykten så lenge
at jeg er 100% overbevist om at ingen virkelig kan like meg.
Dessverre vet jeg at den holdningen/ frykten fra min side i det lange løp kan føre til nettopp det jeg frykter mest;
at de faktisk slutter å like meg. Det finnes grenser for hvor lenge man orker å overbevise noen
som overhodet ikke hører etter på det som blir sagt eller vist, men som automatisk svartmaler alt.
Jeg har så lyst å lære meg å nedjustere frykten, øke selvtilliten, og lære meg å tro at jeg også fortjener venner og omtanke
og kjærlighet, FØR det er for sent!

Frykt er berettiget når liv, helse eller velvære er truet.
Da er det selvsagt rett å stå opp og beskytte seg selv og dem man bryr seg om!
Men i mitt tilfelle er frykten så uberettiget og plagsom og lite konstruktiv og hjelpsom i mitt liv at jeg må begynne å handle aktivt motsatt,
i håp om å få justert den ned betraktelig.
Så hvordan handler man motsatt av frykt?
Jo;
I stedenfor å flykte, rømme og gjemme seg unna de ubehagelige situasjonene,
må jeg nærme meg dem. Utsette meg for dem. Om og om og om og om og om igjen.....
Jeg må gjøre ting som gir meg mestringsfølelse i forhold til frykten.
I dag for eksempel prøvde jeg meg på et lite stunt;
jeg gikk alene på Mc Donalds, og spiste middag der helt alene.
Jeg hater å bestille mat selv, for når jeg står der er jeg så nervøs at jeg omtrent glemmer hvordan man snakker som et menneske.
Jeg tenker at de i kassen hater meg, og at jeg ikke fortjener å være der. Jeg er redd for å snakke for lavt, si feil.
Redd for å ikke ha dekning på kortet, redd for å stå i veien, og redd for å ikke få med meg når maten min er klar.
I dag gikk det faktisk greit!
Jeg gikk rolig frem, sa hva jeg ville ha, fikk maten min, og gikk rak i ryggen gjennom hele lokalet
med brettet mitt og lette etter en plass hvor jeg kunne sitte.
Jeg var bestemt på å ikke vike med blikket dersom noen så på meg, og jeg greide det!
Jeg satte meg, og spiste maten i ro og fred.
Det var egentlig veldig koselig å spise alene!
Noen sendte flyktige blikk mot meg når de passerte, men jeg prøvde å ikke automatisk tenke at ´´de tenker at jeg
er e venneløs taper som ikke har noen å være med``, men at de rett og slett tilfeldigvis skottet i min retning.
Det var befriende fint, og det gikk overraskende bra,
for ikke èn eneste gang i løpet av besøket der hadde jeg høyere puls enn vanlig,
og jeg var rak i ryggen og prøvde ikke å gjøre meg usynlig.
Jeg satt ikke engang og trykket på telefonen for å late som jeg var viktig,
jeg satt rett og slett og spiste maten min. Alene. I eget, relativt gode, selskap.

Dette med å lære meg å bedre takle frykten/ angsten for sånt; gå ut og spise, gå på butikken og lignende
tror jeg kan være ganske overkommelig.
Jeg har kommet utrolig langt nå kontra hvor jeg var da jeg først startet i terapi,
jeg må bare bli mye flinkere på å bruke det bevisst i hverdagen, og faktisk tenke over hva jeg gjør.
Analysere hva som fungerer, og hva som ikke fungerer.
Greier jeg det, er jeg overbevist om at akkurat den frykten mer eller mindre etterhvert vil slippe taket.
Den frykten jeg er redd sitter hardest i meg, og vil skape flest problemer,
er frykten min i de litt nærere relasjoner.
Det at jeg ikke greier å stole på at noen liker meg, ikke engang mine egne foreldre,
det er veldig vondt og frustrerende og slitsomt.
Aller, aller, aller, ALLER innerst vet jeg jo at jeg har like mye rett til å bli likt og godtatt og akseptert og elsket som alle andre,
men jeg klarer likevel ikke overbevise meg selv nok...
Det sitter altfor fast ette mobbingen.
Så det kommer nok til å bli den tøffeste og mest tidkrevende jobbingen min,
men resultatet vil selvsagt være verdt det dersom jeg til slutt klarer å slappe av i relasjoner, og med meg selv...

Problemet mitt er at jeg ofte når jeg blir redd og usikker i en relasjon,
fyrer ut piggene mine og blir fiendtlig og avvisende. Jeg prøver å jage dem bort.
Jeg tenker ´´de vil jo ikke være med meg likevel, da kan jeg like gjerne være behjelpelig å gi dem en god grunn for å
stikke vekk. Jager jeg dem vekk, har de all rett til å flykte. Det er jo det de vil uansett..``
Det skal ikke mye motstand til før piggene ramler ut, og jeg begynner å skyte febrilsk rundt meg.
Jeg er så redd for å miste folk, at jeg ironisk nok jager dem vekk.
Forstå det den som kan.
Det er vel en bisarr form for å beskytte seg selv mot å bli forlatt.
Om jeg er den som jager dem vekk/ avslutter, har hvertfall jeg noe av kontrollen.

MEN SÅNN VIL JEG JO IKKE VÆRE!!!!!
Jeg vil ikke jage vekk. Jeg vil ikke være slem. Jeg vil ikke flykte selv..
Jeg vil nærme meg, jeg vil ha tillit, vise tillit. Jeg vil kjenne meg likeverdig.
Jeg vil lære meg å høre på det som blir sagt, legge merke til det som blir gjort, UTEN å alltid legge egne,
nitriste og kølsvarte tolkninger i det.
Sier noen at de er glad i meg, så vil jeg tro på det!
Spør noen om jeg vil være med dem, så får jeg for pokker lære meg å tro at de vil være med meg da,
at det ikke er en tvangsgreie, eller at ´´noen betaler dem for å være med meg``.
Man kan få rimelig paranoide og syke tanker når man sliter med mye uberettigede følelser!

Jeg er nå klar over problemet.
På tide å begynne å gjøre noe med det.


(Bilde fra dagen jeg VIRKELIG trosset all frykt i meg)


 

Referat fra en dyp depresjon

Jeg er klar over at også denne depresjonen vil passere.
All erfaring tilsier at den vil det.
Men, dette har vært en helt utrolig seig, lang, tung og mørk depresjon,
og ennå vet jeg at jeg har langt igjen før jeg kan senke skuldrene.
Det er ikke noe som stjeler mer energi enn en depresjon gjør.
Jeg er så lei meg selv, og den jeg er som deprimert.
I går, for eksempel, stod jeg opp fra sengen èn gang;
det var fint vær ute, noe vi ikke akkurat er bortskjemt med, så jeg burde jublet.
Men jeg gikk ut, myste mot solen, ønsket både den og verden til helvete,
og lusket meg inn igjen i den trygge, mørke hulen min.
Depresjonen vet nemlig veldig godt hvordan den skal mate seg selv,
så å sende meg i seng så jeg får ødelegge døgnrytmen, samt tenke i stillhet,
det er å sikre en digg porsjon skam og hat mot meg selv som holder langt uti den kommende uken.

Jeg er så lei av å hate meg selv.
Jeg er så lei av alle de negative følelsene og tankene mine som får blomstre så lenge depresjonen får regjere.
Så lenge den sitter på tronen, siler den vekk alt som er bra,
og lar meg sitte igjen med en tykk, grå masse av... ingenting.
Eventuelt så kaster den på meg de mest ekstreme ytterpunkter av det som finnes i følelsesregisteret;
hat, angst, selvskadingstrang, sjalusi, raseri.
Når jeg har den tomme depresjonen savner jeg å føle,
og når jeg har den emosjonelle depresjonen trygler jeg om tomhet.

Det er aldri helt lett å vite når det er rett å pushe seg selv,
eller når det faktisk er rett å isolere seg litt.
Det er viktig å tillate seg selv også å ha ´´svake`` dager,
ikke hele tiden føle at man må prestere noe, man må ditt og må datt.
Enkelte dager er det faktisk både lov, og nødvendig å tilbringe hele dagen foran TV`en.
Det er lov å begrave seg i sjokolade og selvmedlidenhet.
Det som ikke, under noen omstendigheter, er greit, er å gjøre selvdestruktive handlinger.
Jeg har havnet på det kjøret igjen, og jeg hater det.
Jeg har vært sterk så lenge, og så kommer en dum depresjon og slår beina vekk under meg.
Det er fortvilende å vite at jeg må begynne på nytt, for 1000de gang,
men jeg vet at jeg .
Selvskading er ikke et blivende sted for noe menneske i denne verden,
det er et helvete; et fengsel, som jeg ikke unner noen å være fanget i.

Nå har jeg begynt igjen i terapi.
Jeg innså at jeg rett og slett trengte hjelp.
Idet jeg innså hva jeg var i ferd med å gjøre, oppsøkte jeg hjelp,
og det er jeg både stolt av, og glad for.
Jeg burde muligens oppsøkt hjelp tidligere, men det ligger vel litt latent i de fleste,
dette at man drøyer lengst mulig, man vil være tøff og sterk.
Men pokker heller, vi må snart innse at en av de viktigste styrkene ligger i å tørre å be om hjelp,
før det er for sent!
Jeg legger på ingen som helst måte, ovenfor noen, skjul på at jeg nå går i terapi.
Det gidder jeg ikke.
Det burde ikke være verre å innrømme at man går i terapi, enn at man går til kiropraktor,
eller at man stikker og får manikyr.
Uansett hva man sliter med, det være seg fysisk eller psykisk,
fortjener man å unne seg selv hjelp.
Noen syns gjerne det er litt ubehagelig eller awkward at jeg uten å nøle sier
´´du, jeg skal i terapi, jeg``, like enkelt som jeg snakker om været.
(La meg forresten få skyte inn at å snakke om været for sånne som meg,
vi som sliter med small- talk, er MYE vanskeligere enn å hoppe rett på personlige, rare temaer.
Jeg snakker lettere med en fremmed om angst, enn å snakke om blåfargen på himmelen, he he)
Jeg vet det er enormt mange som lever i angst for at deres mentale brister skal oppdages av verden,
mens jeg istedenfor velger å dele dem åpent med dem som måtte ønske å høre på.

Det vil etterhvert komme innlegg basert på behandlingen jeg går i,
og det er faktisk temaer som alle, enten de sliter eller ikke, kan ha godt av å lese.

På mitt aller mørkeste i denne depresjonen har jeg nesten balansert på kanten av stupet,
men noe holder meg igjen.
Når jeg har vært noen hakk unna det aller mørkeste,
har det vært fascinerende å oppdage at følgende tanke har hvisket meg i øret;
´´hold ut, det går over. du vet det går over``.
Og ja, jeg vet at en dag, hvis jeg holder fast litt til, vil det slippe taket.
Det kan skje om en uke, en måned, eller et halvt år, hvem vet...
Jeg har ikke tenkt å stresse med det, ting må dessverre få skje i sitt eget tempo,
slik at jeg er sikker på at grunnlaget jeg legger blir jevnt og stabilt nok til å holde en stund.
Det viktigste jeg kan (og må) lære meg, er å være snill mot meg selv.
Ta vare på meg selv.
For....(åh, koman, nå!!!!!) det.......øh............. fortjener jeg.



 

Kunsten å slippe taket


En av de viktigste tingene jeg tror vi lærte på behandlingen jeg mottok,
var ´´radikal akseptering``.
På en enkel måte kan jeg forklare hva det er for noe på følgende måte;
selv om man står i en situasjon man ikke liker, selv om man har gjort ting man angrer på,
selv om man har blitt behandlet urettferdig, selv om man har det fælt,
så kan det være nødvendig å faktisk bare akseptere det.
Og da må det gjøres 100%, helhjertet.
Det kan virke både absurd og urettferdig å måtte sette seg ned og ´´akesptere`` ting som
f.eks mobbing, misbruk og lignende ting...
...men det som er VELDIG viktig å huske på, er at det å
akseptere IKKE er det samme som å verken godta, eller å syns at det er greit.
I begynnelsen syns jeg det virket forkastelig at JEG skulle måtte være den som tok ansvar,
den som måtte ´´svelge stoltheten`` og....akseptere.
Men det viste seg å bli en ting som skulle endre livet mitt veldig,
og det er faktisk dem som klarer å akseptere det vonde som har vært, og er, som vinner.
Slåss du imot, prøver du å lure deg unna, er du bitter, sint og indignert for det du har måttet bite deg gjennom,
der det faktisk du, og BARE DU som lider under den smerten.
I mange, mange år prøvde jeg å fortrenge mye. Og i mange mange år hatet jeg meg selv,
og verden, for at jeg ikke klarte det.
Jeg var så full av hat og bitterhet at hadde jeg ikke fysisk via selvskadingen hadde bevitnet at blodet mitt var rødt,
hadde jeg vært sikker på at det som fløt gjennom årene mine var seigt og svart.
Jeg var så ubegripelig miserabel, og innbilte meg at det mest konstruktive jeg kunne gjøre var å gjenleve
alle vonde øyeblikk i livet mitt, og hate dem som hadde utsatt meg for det.
Jeg innbilte meg helt alvorlig at det på en eller annen måte ville hjelpe, og at jeg straffet de andre.
SELVSAGT GJORDE DET IKKE DET!
Jeg drakk, tenkte stygge ting, skadet meg, drakk mer, hatet hatet HATET...og that`s it.
De jeg hadde i tankene mine satt nok hjemme med familien sin, de var i Syden, de var på Byen og levde livet,
men INGEN av dem ble påvirket av at jeg satt full i angst og hat bak lukkede gardiner hjemme alene hos meg selv.
Det var bare meg det gikk utover.

Det man ikke kan gjøre noe med (fortid, for eksempel), har man to valg ovenfor;
akseptere, og lære av, eller nekte å akseptere og la seg plage og dominere.
Man kommer også ofte i det daglige opp i situasjoner hvor man ikke kan gjøre noe,
man kan ikke legge til eller trekke fra... hva gjør man da?
Aksepterer, og går videre? Eller lar seg ødelegge?
Jeg forsøker å la dette bli en ting som får plass lenger og lenger fremme i bevisstheten min,
for jeg vet at jeg fortsatt har lett for å ramle ned i de mørke hullene hvor jeg heller klamrer meg fast i smerten
fremfor å deale med ting slik de faktisk er.

Jeg vet jo i dag at alt jeg har gått gjennom, har gjort meg til en veldig sterk person.
(Gud, så jeg hater meg selv for de utsagnene der når jeg smeller, he he. Da ynder folk å trekke frem nettopp det argumentet;
at jeg er sterk, men selv om jeg vet det er sant, klarer jeg ikke se det når jeg rusler i mørket)
Sårbar, javel, men likevel veldig sterk.
Jeg har blitt en kompetent, viljesterk person som vet at jeg kan tåle enorme mengder motgang uten å knekke helt.
Hver eneste hendelse, hver tanke, hver følelse, hvert valg har tross alt ført meg akkurat hit jeg er i dag,
og jeg velger å både håpe og å tro at det er en mening ved det hele.
Jeg blir fortsatt deprimert, lei meg, sint, kvalm og tenker ting som at ´´det var urettferdig`` og lignende;
å akseptere betyr ikke at man glemmer. Det gjørt fortsatt vondt.
Men jeg prøver å fri meg selv når jeg begynner å tenke slik, for jeg vet det ikke fører noe godt med seg for meg.
Det beste jeg kan gjøre, er å ta lærdom av det.
Og jeg er også så heldig at jeg får lov til å fortelle andre om det jeg selv lærer, opplever, sliter med, og får til.

Det som har vært behøver ikke definere meg...
Eller; det behøver ikke representere den jeg viser meg frem som i dag.
Jeg har jo alltid tenkt at så mye dumt og skamfult og fælt som jeg har gjort oppgjennom,
så lar det seg ikke reparere. Det kan ikke bli bedre, jeg har ødelagt, for evig og alltid.
FEIL.
De frøene jeg sådde da, vannet jeg som faen fordi jeg var bombesikker på at jeg fortjente det.
Jeg hadde fått tildelt min hageflekk her på jorden, og min pose med frø.
FEIL, FEIL, FEIL! (og det sitrer i hjertet mitt når jeg skriver dette)
Jeg våget å gå vekk fra den flekken! Jeg våget å snu meg, og gå og lete etter bedre jord.
Og nå skal jeg velge frøene mine selv, og jeg skal bli flinkere til å luke vekk ugress.
Fortiden min kan ikke låse meg mer enn jeg lar den gjøre.
Hagen min står der enda, og jeg kan innimellom stikke bort og gå noen runder der inni.
Studere ting, kanskje oppdage nye blomster, få et annet perspektiv på det hele.
Hagen blir fort til en bekmørk, klam og tett jungel som prøver å sluke meg,
men jeg har begynt å ta med meg sverd når jeg går inn, og jeg prøver å gå derfra før det er for sent.
Med meg har jeg gjerne stiklinger jeg har tatt av plantene der inne, som jeg kan så i mye bedre jord nå.
En del av meg skulle ønske jeg kunne ta en bulldozer og jevne hele hagen til grunnen.
Sette fyr på den, ødelegge alt.
Men hva hadde jeg sittet igjen med da? Hvem haddde jeg vært da?
Minner er viktige, og det er ofte gjennom de vondeste minnene at de største åpenbaringene og
de største endringene har funnet sin startstrek.


Jeg aksepterer det som har vært.
Jeg prøver å la det som var gjøre meg til den beste mulige versjonen av meg selv.
Jeg øver meg på både å akseptere det som er i dag som jeg ikke kan gjøre noe med,
og jeg prøver å jobbe konstruktivt med det som bør endres, og kan endres.
Fremtiden kan jeg ikke akseptere, den kan jeg bare prøve å så riktigst mulig frø til,
så det blir ok å rusle utpå jordene der og høste.
Det er en enorm befrielse, jeg lover.
Uansett hvor urettferdig det virker, uansett hvor ´´lov`` du føler du har lov til å hate, og å være sin,
jeg LOVER det vil gjøre godt når du klarer å akseptere det.



 

Gi deg selv lov til å føle.




Følelser.
Store og skumle greier.
Veldig fint, og veldig vondt.

Jeg får stadig høre at jeg ´´ikke å ta sånn på vei`` eller lignende.
Og jeg har prøvd.
Jeg har virkelig prøvd å pakke ned, skjule, gjemme vekk, holde tilbake,
men det fungerer dårlig.
Jeg er en person som stort sett bærer følelsene mine på utsiden,
og for dem som ser litt etter tror jeg egentlig jeg er en person som er lett å lese.
Jeg aksepterer i større og større grad det faktum at dette er meg.
Jeg kan gjerne være misunnelig på dem som klarer å holde masken utad,
dem som holder tilbake, og heller jubler eller gråter når de er alene.
Jeg kan være misunnelig på dem som ikke er ´´emosjonelle vrak``, som jeg selv er.
Hver eneste dag er et eventyr av en følelsesmessig berg- og- dalbane.
Jeg aner ikke hva jeg har i vente når jeg står opp,
og når jeg legger meg igjen er jeg helt utkjørt etter utallige opp- og- nedturer.
Da jeg tilbringer mye tid alene på veien, blir det mye tanker.
Det er en rimelig fascinerende reise, spesielt nå når jeg begynner å få teken på den konstruktive tenkemåten!
Og jeg blir eksplosiv.
Når jeg tenker flinke tanker, når koder knekkes og jeg finner de magiske nøklene til de umulige låsene jeg har gnagd på i årevis,
har jeg så UTROLIG lyst å dele det!
Jeg er så sikker på at hvert steg jeg klarer å ta, for hver dag jeg overlever og hver gode tanke jeg tenker,
så er det noen som kanskje hadde hatt nytte av å høre det.
Livet har testet meg såpass hardt i så mange år, 
og jeg har hørt trøst og motivasjon og kjeft i sikkert èn million varianter.
Men når man sliter, er det ikke lett for folk å nå inn til deg...
Jeg bare håper av hele mitt hjerte at ved å ha blottlagt veien min hit jeg er i dag,
for så å kunne dele de streifene av gode ting NÅ, gir en litt annen dybde i det hele.
Jeg legger ikke skjul på i det hele tatt at det krever ENORMT med tålmodighet, pågangsmot,
styrke, vilje, motivasjon, støtte.
Jeg har fortsatt ofte, flere ganger daglig, lyst å ´´gi opp``.
Ting blir tøffe, demonene rotter seg sammen, jeg får ikke ting til, noen ser ´´stygt`` på meg,
jeg sier noe teit, de mørke skyene erobrer himmelen min...
Da har jeg lyst å gå hjem og legge meg under dynen, og aldri stå opp igjen.

Jeg har grått mye i lastebilen, både av glede og av sorg.
I det siste har jeg felt endel tårer rett og slett fordi det har gått så store lys opp for meg.
Grått av stolthet.
Men jeg har lært meg å virkelig verdsette verdien av å klare/ få lov til å gråte når ting er tunge.
Ofte kan jeg gå lenge og føle meg både tom og nummen; alt virker håpløst,
men til slutt pleier den forløsende gråten å komme, og da er det som om alt faller på sin rettmessige plass igjen.
Det gjør så godt! 

Her for noen uker tilbake siden et slikt, og det var en gråt jeg tror har samlet seg i mange måneder.
Jeg var på jobb, men da jeg skjønte omfanget av denne ´´bygen``
stoppet jeg bilen og gikk ut. Satte meg oppetter det ene dekket,
og bare lot alt sammen komme.
Jeg var heldigvis på det tidspunktet på et litt avsidesliggende sted, det hadde nok ikke vært like aktuelt å slippe det
til så ufiltrert om jeg befant meg på anlegget jeg pleier å være på hele dagene.
Så jeg hadde vel litt flaks med timingen, det skal sies.
Etter en liten stund ble jeg plutselig obs på at det kom en annen lastebil kjørende, en kollega, som også skulle tippe der uti skogen.
Jeg orket ikke samle meg, bare satset på han ville kjøre sin vei.
Det gjorde han ikke, for plutselig satte han seg på huk ned foran meg og bare konstaterte at
´´du ser ut som du trenger en klem``.
Jeg nikket, og så fikk jeg to armer rundt meg, som holdt meg fast helt til jeg var ferdig.
Jeg blir så glad og rørt når folk ikke lar seg skremme av de nokså voldsomme humørsvingingene mine,
jeg blir så takknemlig når folk orker og tørr å blande seg inn.
Jeg orker sjelden å late som jeg er noe annet enn det jeg er lenger,
jeg merker mer og mer at jeg faktisk bare ønsker, og aksepterer mennesker i min krets som faktisk
aksepterer og respekterer at jeg er slik jeg er; åpen og følsom.
Til tider stormer jeg hardt, og da skjønner jeg at folk har behov for å fortøye seg selv fremfor å begi seg ut på åpent hav,
men litt bølger må en nok dessverre tåle dersom man vil være en del av meg.
Jeg er takknemlig for hver eneste havn jeg har, både i kjæreste, venner, familie, kollegaer, og fra folk
som helt utav det blå bare plutselig vinker eller smiler eller sender meg en melding.
Men generelt føler jeg meg mye bedre, mye ´´lettere`` enn tidligere.
Jeg har bedre kontroll på hvordan å styre humøret mitt til det bedre når jeg merker at det går nedover,
og jeg er blitt ganske flink på å analysere konstruktivt de smellene jeg går gjennom;
som hvorfor jeg smeller, hvor jeg smeller, og hvor/ om/ når jeg kunne/ burde grepet inn for å gjøre smellen mykere.
Jeg lærer stadig, og DET er deilig;
jeg opplever ikke lenger bare ting og ´´tenker på det i etterkant``; jeg LÆRER av det.
Jeg vil prøve å gjøre det beste utav den emosjonelle tilværelsen jeg har blitt tildelt,
jeg vil prøve å omfavne hele pakken, både smil og tårer,
og så prøve å lære meg teknikker for å begrense det aller verste som er av unødvendig karakter.
For det er viktig å skille mellom berettigede og uberettigede følelser
(DER HAR JEG HIMLA MYE Å LÆRE, la DET være sagt).
Er det berettiget er det mer ´´lov`` å holde fast ved følelsen og opplevelsen,
mens er det uberettiget (som MANGE av mine negative tanker og følelser er) er det viktig
å prøve å gripe inn og bryte av. Distrahere seg, ta tak i seg selv. Skifte fokus.
Enn så lenge er det slik at jeg som oftest sitter etter jeg har reagert fra meg på en eller annen måte at;
´´oj, det der var kanskje ikke en helt forholdsmessig forsvarlig måte å takle det der på``,
men hey, bedre sent enn aldri?
Jeg har flere ganger nylig opplevd at fornuften har kommet til åstedet før jeg har latt meg forføre av følelsen,
så jeg vil defiitivt si jeg har kommet et stykke på vei, tross alt.



 

Jeg vil utav komfortsonene mine

 

Jeg har en drøm, og et prosjekt på gang;
Jeg har veldig lyst å bli et bedre menneske.
Jeg har veldig lyst å bli en snill person.

Jeg beundrer de menneskene som lar sin omtanke og sin godhet bare slippe ut,
alle de som tørr å spørre andre om de har det bra.
Jeg beundrer alle de som klarer å se når andre sliter, og som tørr å strekke ut hånden sin selv om man risikrerer at den ´´blir bitt``.
Mennesker som sliter reagerer ofte umidddelbart med forsvar,
de skammer seg gjerne over at noen så forbi masken de prøver å holde.

Jeg tror nok ofte jeg kan se mennesker som sliter.
Måten de viker med blikket, måten smilet ikke når øynene, den nervøse lille latteren, kroppsspråket.
Men svært sjelden våger jeg å angripe situasjonen.
Jeg tørr rett og slett ikke.
Jeg klarer ikke åpne munnen min for å spørre om det går bra, føler meg så klønete når jeg strekker ut en hjelpende hånd..
I mange sosiale situasjoner bobler jeg av lyst til å bryte inn for å si at ting som blir sagt ikke er ok.
Det er så lett å tulle med andre, men det er også veldig lett å tulle for mye.
Dra det for langt.

Jeg skjønner ofte når denne grensen krysses, og da har jeg lyst å be folk roe seg.
Men jeg tørr ikke.
Er redd vedkommende som blir tullet med ikke ønsker at jeg skal innta den rollen, eller at det viser seg at vedkommende faktisk syns det er morsomt, og at jeg misforstod. Jeg er også redd for å bli oppfattet som en kjiping, en som ikke tåler tøys og moro.
Ofte når man sier fra om urettferdigheter, blir man sett på som hårsår og kjedelig.

Man får ofte høre ´´du tåler vel såpass, vel?``, og det spørsmålet levner ikke så mange andre godtatte svar enn ´´joda, selvsagt...``. Men jeg har veldig lyst å lære meg å si at ´´du, det der var ikke særlig morsomt``.

For noen uker siden, på jobb, kjørte jeg forbi en flokk unger som var på vei hjem fra skolen.
Dette var i en 50- sone, så jeg holdt lav fart. Jeg observerte 3- 4 gutter som stod med ryggen mot veien, og det så ut som de slo på noen.
Jeg fikk glimt av en gutt til inni der.
Når man ser sånt; smågutter som slåss, er det så godt som umulig å vite om det er lekeslåssing, eller om det er på alvor.
Jeg bremset ned farten endel, for å se litt bedre.
Flokken løste seg litt opp, og det så ut som de løp avgårde.
Hadde de ikke gitt seg, hadde jeg stoppet bilen og gått ut.
Jeg angrer på at jeg ikke stoppet likevel, og gikk bort og spurte han som ble slått om det gikk bra?
Men jeg våget ikke, og dessuten begynte det å hope seg opp trafikk bak meg,
så jeg måtte komme meg avgårde.

Et annet tilfelle som sitter som risset i meg skjedde i fjor sommer.
Jeg lå i lav fart nedover et boligfelt, og det kom en gjeng med småjenter gående oppover på et fortau.
Jeg hadde vinudet litt på gløtt, og plutselig hørte jeg en av jentene rope ´´kjør på meg!!!!``.
Jeg frøs til is inni meg, og jeg tenkte knapt på annet resten av dagen.
Alvorlig?? En jentunge på kanskje 7-8 år som faktisk ønsker at en lastebil skal kjøre over henne?
Jeg angrer også veldig på at jeg ikke stoppet bilen, og gikk ut for å høre hva i all verden det der dreide seg om?
Hun kan ikke ha hatt det noe særlig godt...

Jeg merker at jeg alltid observerer veldig rundt meg når jeg er i nærheten av mennesker, og spesielt barn.
Mobbing har jeg nulltoleranse for, og jeg drømmer om å bli slik atat dersom jeg ser et tilfelle, og fysisk har muligheten,
vil jeg våge å være en av dem som bryter inn og sier fra.

Jeg er litt for usikker på meg selv til å tørre å innta den rollen jeg har lyst å ta.
Kanskje det var noen som hadde det slik når jeg gikk på skolen, og selv ble mobbet?
Kanskje noen det, men ikke turde å gripe inn, redde for hvilket stempel det ville sette på dem selv?
Bare det i seg selv burde være, og er forsåvidt, drivkraft nok til at jeg vil trosse denne angsten min.
Om jeg bryter inn i noe jeg syns ser ut som, eller oppfatter som en negativ situasjon, og det viser seg at det var feil oppfattet av meg, er det jo ikke verre enn at jeg beklager for at jeg misforstod.
Men om jeg bryter inn i noe som faktisk er mobbing, kan jeg faktisk hjelpe noen.

Jeg står jo selv på et sted i livet der jeg har veldig lyst på barn.
Samtidig er jeg veldig redd for å sette nye liv til verden, nettopp fordi jeg vet hvor kald og rå og brutalt det kan være.
Nå vet jeg at mobbing blir mer og mer utspekulert, og lettere å skjule gjerne, ved hjelp av sosiale medier og lignende.
Jeg er redd for at mine barn også skal oppleve å bli mobbet, og å bli frastjålet verdien sin.
Jeg som mamma kan jobbe hardt med å bygge dem opp hjemme, jeg har så mye jeg har lært både i terapien,
og av livserfaring, som virkelig kan være med på å bygge et sterkt og sunt grunnlag.
Men det hjelper ikke så veldig dersom verden utenfor våre fire trygge vegger er slem.

Jeg hadde det veldig bra hjemme, med kjærlige, oppløftende, støttende og snille foreldre, samt en søster som alltid har vært min beste venn. Jeg har hatt besteforeldre og tanter og onkler og søskenbarn og alt mulig, som alle har vært der og ikke gitt meg annet enn dedikasjon, smil og en hånd å holde i. Trygghet.

Det hjelper så lite når du ikke har det bra på skolen.
På skolen er det jevnaldrede, og ´´de vet bedre``, ´´de vet selvsagt bedre at denne buksen er kjempestygg enn mamma, de er jo de kule barna``.
De kan plukke deg fra hverandre på sekunder, rive i stykker alt det gode du tok med deg hjemmefra.
Du står forsvarsløs. Om kvelden står mor og far ved sengen din, kysser deg god natt og forteller deg at de elsker deg,
mens om dagene blir du fortalt av en hel klasse, eller kanskje en hel skole at de skulle ønske at du ikke fantes.
At du forpester luften deres.
De får vondt i øynene av å se på deg. Det er ikke meningen at noe barn skal måtte være sterk nok til å tåle sånt. Ja, litt motgang må man naturligvis lære seg å takle, men mobbing er ikke greit.

Jeg har vært en litt ´´mobbete`` person selv, i voksen alder.
Da jeg endelig fikk min karriere som obbeoffer avsluttet, og begynte å få venner, ble jeg også fort sugd inn i dette å kommentere/ baksnakke andre.
Uansett hvilke grupper man befinner seg i, er alltid det å snakke ned om andre noe som knytter folk sammen.
Man kan le av en stygg kjole, av en kjempetjukk person av en merkelig hårfrisyre, av en oppstoppernese, av en flat rompe, av store tenner.
Det er så lett å finne ett eller annet å plukke på!
Det er så forbannet lett å la seg rive med at det er helt flaut!

Jeg får en ekkel smak i munnen de gangene jeg henger meg på, de gangene jeg ler med.
Tenk om det var meg folk lo av? (det tror jeg jo at folk gjør uansett, den angsten slipper jeg nok aldri unna).
Da hadde jo jeg ønsket at noen tok meg i forsvar.
Jeg jobber meg målrettet og bestemt mot å klare å bli en som tørr å si fra, og jeg er hele tiden obs på hva jeg sier, og hvordan jeg sier det. At vi mennesker dømmer andre, kan vi ikke fri oss fra.
Vi gjør oss opp meninger basert på utseende og oppførsel, og noen liker vi, mens andre liker vi ikke.
Alt dette er forsåvidt ok, vi må ha lov til å både tenke, føle og å mene.
Men alt må ikke sies.
Alle meninger ikke ytres.
Ja, vi lever i et fritt land, men det virker som denne ytringsfriheten helt skal benyttes når man kan si noe stygt om noe!
Det er sjelden jeg ser noen dra ´´ytringsfrihet``- kortet når det dreier seg om gode ting,
så ordet har nesten bare fått negativ klang hos meg.
 

Jeg har lært meg til en viss grad å observere verden mer nøytralt.
Jeg prøver å beskrive det jeg ser som fakta, feks; ´´det var en rød kjole``, og ikke ´´for en stygg kjole``.
Sånne små justeringer i måten å se ting på har faktisk hjulpet meg et stykke på vei.
Jeg føler ikke for å sette meg til dommer for hva som er ´´pent`` og ikke,
det vil uansett alltid være objektivt fra person til person.

Jeg har lyst å lære meg å bli flinkere til å gi komplimenter, for av en eller annen grunn er det noe jeg ikke får til.
Jeg er dårlig på å gi dem, og ennå dårligere på å ta imot.
Å si ´´for en fin kjole`` er vel for å være helt ærlig dømming i like stor grad som å si ´´for en stygg kjole``,
men så lenge det er positivt føler ikke jeg at det må dysses ned.

Jeg tenker mye på hvor sensitivt og åpent et barnesinn vil være.
Om det får høre mamma sitte på sofaen og høylytt kommentere negativt hva de har på seg på tv,
eller måten de har håret på, eller måten de snakker på,
vil jo barnet akseptere dette som en grei måte å være mot andre på...?

Jeg tror mange kan ha godt av å utforske seg selv litt, observere litt hvordan en er mot andre.
Hvorfor man er slik. Jeg tipper de fleste både sier og gjør mye de ikke er klar over, fordi det er blitt så integrert.
Jeg er kommet dithen at det som nå skal integreres i min væremåte og i min personlighet, skal være bevisst.
Da jeg var ung var det så naturlig å rakke ned på andre, i desperat håp om å selv føle meg bedre.
Jeg har aldri vært den som har vært ´´tøff nok`` til å si stygge ting direkte til folk,
jeg har vært den baksnakkende typen, uten at dèt på noen måte er bedre.

Jeg husker godt at jeg aldri noensinne følte meg bedre etter å ha vært stygg i munnen,
eller at jeg følte meg større fordi jeg tråkket på noen.
Såvidt jeg husker kjente jeg ikke stolthet, jeg fikk ikke finere kropp selv, håret mitt ble ikke blankere,
selvtilliten min gikk om mulig bare ennå lenger nedover, og det eneste jeg satt igjen med var en kvalm tomhet når latteren roet seg.
Jeg har oppriktig dårlig samvittighet ovenfor alle jeg har snakket stygt om,
det er oppførsel som blir drevet av lav selvfølelse og lav selvrespekt.
Først da jeg begynte i terapi forstod jeg at jeg faktisk var en sånn negativ person som prøvde å heve meg selv,
men jeg lærte meg at jeg aldri ville få noe økt verdi selv ved å stjele andres.
Tvert imot.
Men er man med på å bygge opp andre,
om man er snill og imøtekommende og forståelsesfull og ikke- dømmende mot andre,
DA øker man både eget velvære, og egen verdi.
DA vokser man.

Den eneste gangen man skal se ned på andre, er når man strekker hånden sin ned for å hjelpe dem opp




 

 

Et dukkehjem

Dette innlegget vil muligens endre noens syn på meg.
Det får så være, jeg klarer ikke være stille om det mer.

Min samboer har en liten datter.

Jeg har ikke noe problem med å innrømme at det har vært vanskelig for meg å takle.
Jeg er bare et menneske, og jeg besitter menneskelige følelser.
Jeg er sikker på at det er mange såkalte ´´bonusforeldre`` som sliter,
men det er et enormt tabu å snakke om slikt.
Det ikke er noen hemmelighet at jeg sliter endel med ting,
men det er heller ingen hemmelighet at jeg jobber som bare faen med det.
Jeg har diagnoser som vil følge meg livet ut, ja. Det kan jeg ikke gjøre noe med.
Jeg har endel ting jeg kan jobbe med, og det gjør jeg. Både alene, og i terapi.
Jeg har også endel ting jeg har overvunnet, og det syns jeg ikke kan telle som noe annet enn positivt.
Jeg er personlig veldig klar over mine svakheter, og mine styrker,
og jeg jobber kontinuerlig med meg selv for å bli om ikke annet en best mulig versjon av meg.

Da et barn dukket opp i vårt rykende ferske forhold, ble ting fort tøffe.
Men jeg bestemte meg fort for at jeg ville være med, jeg ville stå ved hans side.
Kjærlighet er en sterk drivkraft...
Jeg har liten/ ingen erfaring med barn fra før av.
Jeg har vært med å passet barn ved et par anledninger, og dette har gått veldig bra.
Jeg er nok de skeptiske og redde i sånne settinger,
jeg er ikke den som kommer hoppende inn og fyker ned på huk foran barnet og begynner å leke.
Jeg er mer den mennesketypen som lar barnet komme til meg, dersom det ønsker det.
Jeg misunner og beundrer de lekne menneskene som klarer å være så naturlige rundt barn,
men jeg har merket at min væremåte overhodet ikke trenger å være negativ,
den er bare litt annerledes.
Jeg også ønsker jo å leke med dem, holde dem, prate med dem, men det blir mer på deres premisser og initiativ.

Jeg husker en gang for endel år tilbake da jeg kjørte varebil.
Jeg hadde en leveranse i en barnehage, og da jeg kom inn porten der så jeg en liten jente som satt stille inntil et gjerde.
Det var en situasjon jeg var veldig usikker i, men jeg satte meg rolig ned og spurte om hun hadde slått seg?
Hun nikket. Jeg spurte om jeg kunne få lov å løfte henne opp? Hun nikket.
Jeg løftet henne opp, og bar henne med meg til nærmeste ansatte.
Jeg må slutte å sammenligne meg med andre når det kommer til dette,
for min måte å være på kan være like god som andre, selv om den er annerleds.
Med grunnlag i min aspergers- diagnose (en av dem jeg aldri kan bli kvitt) stammer denne væremåten min.
Siden jeg ikke har så mye erfaring med barn, blir det jo til at man begynner å ´´frykte`` situasjonen.
Man er redd for å gjøre feil. Redd for at barnet ikke skal like deg. Redd for at gråten til barnet betyr at du er fæl.
Og da jeg skulle møte denne lille jenten var jeg vanvittig nervøs.
Det var spesielt å se kjæresten min holde et lite barn i armene sine, så uvant for ham også...
Og til å begynne med var jeg så frosset fast og redd at jeg knapt våget å se på henne.
Jeg var stille, og prøvde å la far og datter få litt tid sammen uten at jeg skulle presse meg på.
Utover dagen kom vi dithen at jeg plutselig stod med henne i mine egne armer,
og det gav en helt sær følelse. Et lite barn, i mine armer.
Jeg skiftet bleie på henne, og jeg tror det smilet jeg fikk fra den lille der hun lå og pludret på sengen mens jeg stellet henne
gav meg det hardeste hjertedunket jeg noensinne har kjent.
Å få se inn i øynene til slik tillit, å se en slik tilfredshet...
Jeg vet hvertfall ingen diagnose sperrer for den kjærligheten som vil knyttes.

Jeg står i en fase i livet der jeg selv ønsker veldig å bli mamma.
Jeg er på èn måte redd folk skal tiske og hviske bak ryggen min, si at;
´´hmmm, burde virkelig hun få barn? Er hun i stand til det? Er ikke hun syk?``
Samtidig prøver jeg å tenke at det er ikke viktig.
Så lenge jeg selv føler meg klar, og så lenge jeg selv ønsker det, bør det ikke være noe som hindrer meg.
Jeg har kjærlighet å by på, jeg har hengivenhet, jeg har erfaring,
og jeg har så ufattelig mye jeg gleder meg til å vise frem, og å lære fra meg.
Det sitrer i meg ved tanken på å ha en liten hånd å lede gjennom verden.

Underveis i denne prosessen har nok jeg vært litt vinglete.
Jeg har fått møte den lille den ene gangen, og alt har blitt en kamp.
Jeg vet jeg er kilden til det meste, fordi jeg er som jeg er,
og jeg har dermed gjentatte ganger vurdert å forlate hele situasjonen.
Jeg ønsker ikke å være et element som kompliserer livet til et lite barn.
Jeg har følt meg så slem, og jeg har virkelig, virkelig hatet det faktum at ja, jeg er syk.
Jeg har flere ganger vurdert å søke dekning, slutte å være åpen om meg og mitt,
men det har jeg slått fra meg hver gang.
Åpenhet er alltid best.

Ganske nylig stod jeg igjen og vurderte å gå, i håp om at det ville bli bedre for alle andre.
Jeg har mindre og mindre taklet tanken på det hele, for det er blitt så fjernt.
Jeg var i ferd med å helt gi opp, da jeg denne uken endelig fikk en idè som bare eksploderte i meg;
hva om jeg tilnærmer meg alt dette på min måte?
Hva om jeg tester ut ting litt, for å kanskje bli mer sikker på hva som er rett av meg å gjøre?
Hvordan?
Jo; jeg kjøper en dukke. En dukke, litt klær, bleier, og øvrig utstyr som flaske og barnesete osv.
Slik vil jeg mer fysisk kunne ta stilling til det, og dermed kjenne realisisk hvordan jeg reagerer, og takler det.
Det blir jo et slags rollespill.
Jeg var veldig usikker på hvordan dette ville bli mottatt av kjæresten, men han omfavnet entusiastisk idèen umiddelbart,
og vi dro på shopping.
Det var utrolig spesielt, det skal jeg innrømme. Det raste sikkert èn million tanker og følelser gjennom meg
både på vei dit, inne i butikken, på vei hjem, og resten av kvelden.
Men da jeg først pakket henne ut, ble det litt mer...´´virkelig``.
Jeg tok på en bleie, skiftet klær, og løftet henne som jeg ville løftet en virkelig baby.
Èn ting kan jeg si; DET der er en rolle jeg GLEDER meg til å ha! ♥
Jeg har latt meg oppsluke av rollen, selv om det sikkert utenfra kan virke veldig spesielt.
Jeg bærer henne med meg, stryker på kinnet, ´´mater``, ´´skifter på``,
legger ned i sengen med den lille bamsen sin inntil seg, og brer over.
Spesielle situasjoner krever spesielle løsninger,
og selv om mange sikkert vil heve øyenbryn og rynke på nesen over at en snart 29 år gammel jente går rundt og bærer på en liten dukke,
så er jeg personlig stolt over det jeg gjør.
Jeg tror aldri jeg så dedikert har gått inn i noe, eller strukket meg så langt.
Jeg er i ukjent terreng, og jeg tror det kan sikkert være positivt å få denne ´´erfaringen`` med dukken,
før det plutselig skjer på ordentlig.
Jeg får også øve meg på å se ham holde henne i armene sine, pludre med  henne,
og dette er også en nyttig øvelse.
Jeg har tidligere slitt mye med sjalusi, og den henger dessverre litt igjen.
Siden jeg er så usikker på meg selv og min egen verdi, blir på en måte alt og alle ´´trusler`` for meg.
Det er så mye nytt her jeg skal lære meg å ta stilling til,
så mange demoner som skal bekjempes.
Jeg vet godt at mange ste/bonusforeldre sliter med sjalusi, misunnelse og usikkerhet.
Barnet kommer, og SKAL alltid komme først, det sier seg selv.
Men det betyr ikke at man ikke har lov å føle noe rundt det.
Det er skadelig om man skal måtte late som alt er perfekt hele tiden, det er det aldri.
Jeg har naturligvis ingen garanti for at jeg vil mestre dette, og at alle demoner plutselig takker for seg.
Innimellom vil det sikkert smelle litt, men jeg vil aldri la det gå utover barnet.
Jeg evner helt fint å trekke meg vekk dersom jeg kjenner jeg nærmer meg en grense,
da trenger jeg stort sett bare å puste litt, frese litt, eller gråte litt.
Så roer det seg.
I aller verste fall vet jeg at jeg har en trygg havn i mamma og pappa hvor jeg kan hvile ut en dag eller to.
Sjelden har jeg gjort noe så gjennomtenkt som dette.
Jeg tror faktisk jeg kan bli en ressursperson i et barns liv, det være seg mitt eget eller noen andre sitt.
Jeg ønsker faktisk barn i livet mitt, men jeg kan ikke akkurat henge opp lapp på REMA hvor jeg søker selskap.
Èn ting jeg ser frem til en gang, er å ha en liten pode i passasjersetet i lastebilen!

Dette er det kapitlet jeg er klar for nå i livet mitt.
Jeg bare håper ikke det at jeg er litt annerledes, og litt mer komplisert skapt,
vil stå i veien for det.
Barnet trenger, og fortjener pappaen sin,
og jeg ønsker å være et så bra tilskudd jeg bare kan



 

Kan du lære meg å ta imot kritikk?

Når man stikker seg frem her i verden, må man tåle kritikk.
Jeg har aldri egentlig lært meg å bli god på å takle kritikk, verken konstruktiv eller ei.
Det kommer selvsagt fra mobbingen, i likhet med så mye annet.
Jeg prøver hele tiden å ikke være bitter for det jeg ble utsatt for, men innimellom er det vanskelig.
Plutselig gråter jeg, og føler meg ingenting verdt, fordi ekkoene fra da jeg var yngre dundrer i ørene mine;
´´Du er ikke verdt noe. Du er stygg. Ingen liker deg. Ingen vil ha deg``.
Det er mulig det har vært et overmodig og overambisiøst valg av meg å blottlegge meg i den grad jeg gjør,
men samtidig er jeg engang kommet til et punkt der jeg ikke greier å holde tilbake.
Jeg vet at jeg har hjulpet noen. Jeg vet jeg har sådd håp. Jeg vet jeg har skaffet andre innblikk.
Jeg vet at jeg ved å dele mitt, har latt andre forstå at de ikke er alene.
Hadde jeg ikke hatt så vanskelig for å få til dette med mellommenneskelige relasjoner,
hadde jeg sannsynligvis prøvd å satse på en karriere hvor jeg kunne hjelpe andre.
Men jeg vil prøve å bidra med det jeg kan, på de måtene jeg kan, om ikke annet.

En del mennesker kommenterer og kritiserer at jeg deler for mye, at jeg deler for personlig, og at det blir for mye meg.
Jeg har fundert litt på dette, og konkludert med følgende;
ja, min Facebook, min Instagram, min Snapchat, og alt jeg ellers er ute med handler om meg og mitt,
Mitt liv, min historie, min kropp, mine tanker, mitt ansikt, mine ord, mitt smil, mine tårer.
Det har aldri tidligere vært en som er akkurat som meg, og det vil heller aldri bli det.
Så hvorfor skal ikke jeg, unik for verden, få by på nettopp dèt; meg?
Og vil ikke folk ha meg? Greit, blokkèr meg, da. Se vekk.

I går fikk jeg to kommentarer i kjølvannet av en kronikk i Bergens Tidende,
og dem taklet jeg ganske dårlig.
Kronikken dreide seg om min historie i forhold til NAV, og kan leses her;
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Takk-til-Nav-3551556.html
Den ene kommentaren fortalte meg ganske enkelt at jeg var ´´pr-kåt``.
Slik kan det nok lett oppfattes, men det er vondt likevel.
Uansett hvor positiv man prøver å være, uansett hva godt man prøver å utrette,
så vil man i rampelyset risikere at folk ser på deg som en som bare prøver å få oppmerksomhet.
Hadde jeg ikke følt at jeg kunne utgjøre en forskjell, hadde jeg holdt kjeft..
Ja, jeg har fått mye dekning i diverse medier. Noen har jeg oppsøkt selv, noen har oppsøkt meg.
Men om noen tror jeg har bare fått dette kastet på meg, er det galt.
Jeg har jobbet veldig hardt, jeg har testet terrenget, testet publikum, vært kritisk, redd og usikker.
Jeg har skrevet utallige utkast jeg har vraket, og jeg er egentlig litt ´´på`` hele tiden.
Jakter hele tiden etter nye perspektiver, lærer meg selv å kjenne parallellt med at jeg lærer andre å kjenne.
Jeg blottstiller meg helt, fordi jeg vet det er der min største styrke ligger.
Jeg er langt fra frisk, ´´ferdig``, eller ´´i mål``.
Jeg begynte nylig igjen i terapi, og det er kanskje dette også som gjør at folk føler tillit til meg?
Jeg fremstiller ikke prosessen, meg selv eller livet verken som perfekt eller enkelt.
Jeg er åpen om både opp- og- nedturer, og er opptatt av at det skal være ok å vise begge deler.

Den andre kommentaren stilte min historie som mobbeoffer i tvil.
Den kommentaren sved i langt større grad enn den første, men nå når jeg har fått reagert litt ifra meg,
håper jeg bare at de kommentaren hadde utspring i ren uvitenhet.
Du har ikke mye tillit til menneskeheten om du får deg til å tvile på at noen som forteller at de har blitt mobbet, har blitt mobbet.
´´Mobbeoffer``, ´´hun som var annerledes og utenfor``... Det er ikke akkurat titler som klinger fint.
Det er ikke akkurat noe man skryter på seg.
Jeg gikk ikke i 10 år og innbilte meg at jeg ble mobbet....

Det er mulig jeg aldri vil bli sterkere enn at negative kommentarer vil få meg til å gå i svart, til å gråte.
Det er mulig jeg alltid vil være sårbar, og ta dem hardt til meg.
Men det er så verdt det, for de menneskene jeg faktisk gleder, opplyser og hjelper, så er det så inderlig verdt det.
Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne, eller å plage noen,
men det er vel dessverre ikke til å unngå at jeg vil støte noen, uansett hvor forsiktig jeg trår.
Jeg har ikke lyst å ha dårlig samvittighet for at jeg som 25-åring begynte å heve stemmen.


Jeg hadde imidlertid en veldig kjekk opplevelse i går også;
jeg ble gjenkjent på den lokale dagligvarehandelen!
Selv om jeg var så flau at det var flaks at jeg akkurat hadde passert fruktvaredisken,
slik at jeg ikke gikk i ett med tomatene, var det faktisk veldig kjekt.
Det betyr mye når mennesker tørr trå utav komfortsonen det gjerne er å adressere den type ting jeg fronter,
og faktisk forteller meg ansikt til rødmende tomatansikt hva de synes.
Tommel opp og stjerne i boken til REMA.
 

I lyset blir alt litt mindre skummelt.

Det er mange ting hos meg som må tas tak i.
Som ikke kan ignoreres mer.
Ting som har fått gnage og plage meg lenge nok.
Ting jeg ikke kan gjøre noe med.
Jeg må innse, bearbeide, akseptere, og slutte fred med alt som har vært.
For å kunne se lyst på fremtiden,
må jeg ta et oppgjør med det som har vært.
Jeg vil ikke lenger at det skal få farge meg eller min hverdag.


Det er mange ting som aldri vil være greit.
Det er en stor forskjell på å godta, og å akseptere.
Jeg trodde de to betød det samme, og jeg har dermed vegret meg.
Jeg følte det som jævli urettferdig at jeg skal måtte godta alt jeg har vært utsatt for.
Da jeg gikk i terapi, og vi begynte å lære om Radikal Akseptering, ville jeg slutte.
Jeg syns det var det dummeste jeg hadde hørt, noensinne.
Det var provoserende, og det føltes som de ikke tok det jeg hadde vært gjennom på alvor.
Men etterhvert fikk jeg forklart, og jeg forstod at det er en stor forskjell på å godta, og å akesptere.
Jeg lærte  etterhvert at akkurat det der kan bli en av mine viktigste nøkler for å skape meg et bedre liv.



Dag og natt har demonene fra fortiden min fått regjere hensynsløst.
De har tvunget på meg skam, anger, skyldfølelse, motløshet og angst.
De har fratatt meg håp, selvfølelse, fremgang, seltvtillit, tillit, vilje og glede.
De har overbevist meg om at jeg ikke har noe valg;
scenene fra fortiden min vil alltid hjemsøke meg.
Hjemsøke fremtiden min,
hjemsøke og ødelegge relasjoene mine.
De gjør at lenge før jeg begynner på noe,
har jeg gitt opp.
Demonene mater jo på med alle gangene ting har gått til helvete,
og DET er ikke få ganger.
Og når de får herje sånn oppi hodet mitt, når de gjør meg så trygg på at de har rett,
er det klart jeg går i de samme fellene.

Dermed får demonene enda mer bensin til neste bål de må fyre opp
når jeg lusker meg uten for synsfeltet deres og prøver forsiktig å slukke det.
Om jeg prøver å gjøre noe bra,  om jeg kjenner  at hjertet mitt dunker igjen, om jeg smiler;
da er demonene der med èn gang, og straffer meg.
Begynner å dra frem de verste bildene og minnene, for å VIRKELIG sette meg på plass.
Begynner å lokke med barberblader igjen,
for fortjener ikke jeg å ha det vondt, kanskje?
Fortjener jeg ikke å blø for alt det dumme jeg har gjort? Alt det dumme andre har gjort mot meg?
Var det ikke min egen feil kanskje, at jeg ble mobbet?
Var jeg ikke annerledes? Var jeg ikke stygg? Var jeg ikke sjenert?
Jo, det var jeg jo.
Fortjente kanskje ikke jeg å bli misbrukt?
Var jeg ikke full, kanskje? Hadde jeg ikke på meg lite klær, kanskje? Smilte jeg ikke?
Jo, det gjorde jeg jo!
Var jeg tøff nok til å si tydelig fra? Var jeg sterk nok til å gjøre motstand?
Nei, jeg var jo ikke det.

Ergo; fortjent.
Sånn funker demonene.




Jeg har en mørk, skummel, ekkel fortid.
Og jeg har vært helt overbevist om at det ikke er mulig å komme seg utav noe sånt.
Jeg sliter fortsatt med disse tankene, følelsene, angsten..
Men jeg har blitt litt tøffere i løpet av dette året,
og jeg har nå lyst å prøve å hysje ned på disse demonene.
Jeg har ikke lyst at gårsdagen skal ødelegge morgendagen lenger.
Jeg vil lære av fortiden, leve i nåtiden, og være spent på fremtiden!

Det er mange som bare kjenner meg som den jenten jeg var før,
og de om det.
Velger folk å dømme meg på grunnlag at det, og ikke den jeg er i dag, har jeg ikke plass til dem i livet mitt.

Det siste året har jeg mer og mer vokst meg mot den jenten jeg ønsker å være,
og bygget meg opp det livet jeg ønsker å leve.
Hun som var, er ikke lenger.
Jeg tror jeg for alvor tok farvel fra henne da jeg sluttet å drikke,
og ikke minst da jeg tok sertifikat på lastebil, og klarte å få meg jobb.
Hun som var, hadde aldri klart det.

JEG klarte det.
Jeg har altså lurt demonene, sneket meg bak ryggen deres og oppnådd ting,
før de selvsagt har slått meg ned igjen.
Nå er jeg lei av å snike.
Jeg er lei av å måtte lure demonene for å få til ting;
nå skal de faktisk konfronteres!



Jeg har i mange år hatt en plan for å prøve å bearbeide all denne fortiden jeg sliter sånn med.
Men jeg har ikke vært sterk nok, eller motivert nok, før nå.
Det vil dreie seg om å akseptere (men å ikke godta.)
Jeg er ikke bitter lenger, det tjener ingen, og aller minst meg selv.
Da jeg innså det for noen år siden, lettet det sikkert 1000 kg av meg.
Bitterhet er en ekkel byrd å bære, og helt utrolig meningsløs.

Jeg vil sette meg ned,
og gå tilbake ned alle de stiene og katastrofene som ligger bak meg.
Jeg vil gå inn i hver èneste èn, la meg selv få reagere og føle og tenke akkurat det som kommer automatisk.
Jeg vil tenke på det så lenge som trengs.
Rase. Frese.
Gråte kansje.
Så skal jeg skrive det ned på et ark, for hånd.
Uansett hvor stort eller lite det er;
ALT som henger igjen og sperrer for fremgangen min på èn eller annen måte
skal gås gjennom, og skrives svart på hvitt.
Det skal frem i lyset i sin utilslørte helhet.
Så lenge det får ligge og snoke i underbevisstheten min, skjult av mørket,
og aldri er helt mulig å få tak i, vil det ha overtaket.
Når det får lys på seg, tipper jeg litt av effekten til demonene vil forsvinne.
Jeg vil få se svart på hvitt hva jeg har klart å overleve gjennom.
Kanskje det kan til og med bygge oppunder selvtilliten min?
Jeg får ta et slags oppgjør, og et verdig farvel med det som var.
Hun som var.
Nå er det jeg som er som gjelder.
Når alt er tømt ut, og jeg føler meg klar,
skal jeg samle alle disse papirene og dra til et fint sted.
Gjerne ved sjøen, en stjerneklar kveld.
Der skal jeg tenne et lite bål,
jeg skal ta ark for ark,
lese gjennom det som står der,
for så å brenne det.

Jeg tror det vil ha en god effekt.
Jeg skyver det ikke lenger unna,
jeg gjemmer meg ikke lenger,
jeg tørr å stå opp og ta et avgjør med det.

Og derfra, med blanke ark, rusler jeg inn i fremtiden,
denne gangen med håp






Det ytre som teller for mye.

Det er ingen dager eller øyeblikk jeg verdsetter mer,
enn de dagene og øyblikkene jeg greier å gi faen i hvordan jeg ser ut.
De gangene jeg tøff ser meg selv i speilet og tenker;
´´verden, her kommer jeg! Ta meg for den jeg er``.
Uansett om jeg er sminket og pyntet,
om jeg er usminket og ikledd joggebukse,
om jeg går i arbeidsklær eller om jeg går i bikini;
INGENTING er som de små streifene der jeg bare... er.
Jeg kan konsenrere meg om å leve,
og ikke om hvordan håret ligger eller andre ´´kjempeviktige`` ting.

JEG ER SÅ LEI AV Å BRY MEG OM HVORDAN JEG SER UT!

Jeg vil ALDRI bli ´´perfekt.``
Ingen er eøøer blir det.
Noen vil syns jeg ser ok ut, noen vil syns jeg er stygg.
Hvilken rolle spiller de, egentlig?
Jeg kan ikke bestemme over andre,
så hvorfor kaster jeg vekk så mye energi på det?

Puppene mine er små, armene og lårene er arrete,
skikkelig oppstoppernese, litt for store fortenner,
knær som peker innover mot hverandre,
og lår som ikke hadde giddet å nærme seg hverandre om de fikk betalt for det.
Jeg sliter med spiseforstyrrelser,
fordi jeg er livredd for å legge på meg.
Jeg sulter meg ut, fordi jeg higer etter å være tynn.
I retur får jeg egentlig ikke noe annet enn trøtthet,
mangel på energi, ustabilt humør på grunn av lavt blodsukker,
og i tillegg mister jeg jo også størrelse på både pupper og rompe.
Det er på alle måter en tap- tap- situasjon.


Jeg har så lyst å nyte livet.
Ikke løpe på vekten og skamme meg for at jeg spiste fire ruter med sjokolade.
Ikke bruke 3 timer på å finne antrekk som skjuler det jeg mener bør skjules,
fremhever det jeg skulle ønske var der,
og likevel ender opp gråtende og fortvilet foran speilet
mens jeg har lyst å knuse det.
Gi opp,
gå og legge meg.


Dette dominerer meg så voldsomt at det spiser store mengder av livskvaliteten min.
Det knuser den. Knuser mye glede.
Og sånn tror jeg dessverre mange har det,
i større eller mindre grad.
I stedenfor å sitte ved siden av kjæresten min og nyte solnedgangen,
har jeg mer panikk for at han skal snu seg og se meg i profil.
Se den rare nesen min.
I stedenfor å kose meg på fest sitter jeg og suger inn magen til jeg nesten ikke får puste,
og løper på badet hele tiden for å sjekke at håret ligger minst mulig jævli.

´´Hæ? Hva sa du?
Jeg fikk det nemlig ikke med meg,
jeg var opptatt av å være overfladisk.
Jeg var opptatt med å bry meg om ting som IKKE ER VIKTIG.``
Typisk scenario.

Å være vakker eller attraktiv har i det store og det hele lite med utseendet å gjøre,
det vil de fleste voksne mennesker kunne bekrefte.
Har du et godt hjerte vil dette skinne gjennom til de rette menneskene,
og det er disse menneskene du bør bruke energien din på.
Ikke på blikket (du kanskje inbilte deg) hun i kassen på butikken gav deg,
der du sto i hettegenser og bittelitt fett hår.
Ikke på guttegjengen (som kanskje så en morsom film på telefonen akkurat da) som lo idet du passerte dem.
Ikke på kommentarer fra uvitende folk.

Mennesker som dømmer deg på urettferdige grunnlag er ikke verdt å bruke energi på,
og det prøver jeg å lære meg.
Jeg vet jeg har mye å by på,
jeg er en person sammensatt av rimelig mange spesielle elementer.
og jeg vet (innerst inne) at for en del mennesker, er jeg god nok.
De står rundt meg, og jobber hardt for å overbevise meg om at jeg er det.

Dessverre henger det mørke stemmer igjen fra årevis med mobbing og ødelegging,
og disse overdøver fortsatt alt det positive.
For hver fine ting jeg hører, druknes den i hundre negative.
Det gir ikke akkurat fantastisk grobunn for å bygge selvtillit,
men jeg prøver.

For jeg er så lei av å hate meg selv.
Er så lei av at livet passerer med all sin glede og smerte og alle sine øyeblikk,
mens jeg har angst for å se stygg ut.

Jeg får ofte høre at jeg ser annerledes ut enn andre.
Jeg har ganske kort hår, full i tatoveringer, ring i nesen,
og en veldig humør- bestemt klesstil.
Jeg får sjelden høre at jeg er pen eller vakker.
Folk sier ´´du er ikke akkurat noe modell, men det er greit, men det er jeg ikke interessert i heller``.
Au.
Jeg får bare høre at jeg er spesiell.
Annerledes.
Det er noe ved meg, som ingen andre har.

Javel,
det sårer litt de overfladiske fibrene i meg når jeg ikke får høre det alle andre får,
at de er så pene og vakre og søte.
Samtidig prøver jeg å finne trøst i det at jeg har noe ingen andre har.
Jeg har andre ting jeg kan være,
i stedenfor å være vakker.
Det er ikke nødvendigvis sånn heller at de pene har det så mye bedre,
for dem ligger det kanskje enormt mye arbeid bak å se sånn ut.
Mye press for å hele tiden være perfekt.
Alt koster,
enten man er/vil være ´´som alle andre``,
eller om man vil skille seg ut/ skiller seg ut.
Alt har sine fordeler og bakdeler.

Jeg er lei av å trakte etter det jeg ikke kan få,
det jeg ikke kan bli.
Hvofor kan ikke jeg bare samle sammen mine tråder,
og slutte å strebe sånn etter noe jeg ikke engang er helt sikker på hva er.

Jeg ønsker egentlig bare å leve,
og å slippe ut av det overfladiske,
slemme fengselet jeg sitter fast i.

Nøkkel mottas med takk! :)



Når man vinner sin egen respekt


Jeg har virkelig lært meg å respektere meg selv
og mine egne grenser.
Der jeg tidligere presset meg selv for at jeg aldri ville innrømme nederlaget ved å ´´være svak``,
trekker jeg meg nå tilbake når varsellampene beynner å blinke.
Som oftest har det hatt veldig negative ringvirkninger
dersom jeg har presset meg selv forbi grensene mine.
Tidligere taklet jeg det med selvskading.
Da tenkte jeg alltid på det som en belønning;
´´dersom jeg bare biter i meg dette, blir èn time til,
så skal jeg unne meg en skikkelig heftig omgang med barberbladene når jeg kommer hjem``.
Jeg hatet meg selv for at jeg ikke klarte mer,
skammet meg over å være så utilstrekkelig.

Det er ikke mer enn 5 måneder siden jeg sluttet med selvskading igjen,
så jeg er enda redd for å erklære meg helt ferdig med det.
Det ligger stadig og lokker og lurer i bakgrunnen.
Og jeg kjenner at i de situasjonene jeg er ukomfortabel,
men på grunn av forventninger fra meg selv, eller fra andre blir værede,
DA slår det behovet inn 100%
Og jeg har etterhvert innsett, at der ER det faktisk ikke verdt.
Uansett hvilken anledning det er,
er det ingenting som er verdt å risikere for min del i forhold til å falle tilbake til gamle uvaner.
Det er slik, at er jeg først ferdig,
ER jeg ferdig.
Ikke noe om og men, jeg er ganske enkelt ferdig.
Da har jeg tømt lagrene mine,
og jeg har ikke en spesielt stor reservemotor.

Fredag var jeg på en stor tilstelning, sammen med min far.
Vi skulle spille poker.
Før vi dro, angret jeg på at jeg hadde sagt ja.
Jeg var ganske sliten, men jeg tenkte jeg ville gi det en sjanse.
Og kvelden gikk over ALL forventning!
Selv om det var mer enn 100 fremmede mennesker der,
kjente jeg ikke èn eneste gang antydning til angst.

I går var jeg på julebord med jobben min,
og selv om dette i utgangspunktet ´´burde`` vært lettere enn arrangementet på Fredag,
så smalt jeg der.
Det koster jo å være sosial for meg, selv om det går bra.
Jeg var kjempestolt og kjempeglad etter Fredagens suksess,
men ofte lander jeg med et brak etter slike ting.
Det viser at det egetlig ikke spiller noen rolle hvem jeg er med, eller hvor.
Om det er folk jeg kjenner godt, eller om det er fremmede...
I går var jeg egentlig sliten før vi dro på julebordet,
men jeg ville prøve likevel.
Men, det gikk som det måtte gå, det.

Jeg klarte å presse meg gjennom 3 timer,
men da var jeg helt på bristepunktet.
Kjente tårene begynte å true med å renne,
jeg var så utrolig sliten.
Så jeg valgte å forlate situasjonen stille,
ikke risikere mer enn nødvendig.
Kjæresten min ble med meg, og dèt er jeg glad for.
Det var godt å holde i en hånd på veien hjem,
og å ha noen som støtter meg,
og respekterer grensene mine.
En som faktisk er stolt over meg.
både av at jeg prøvde, men også for at jeg sier fra når det er nok.
Vi har funnet ut at det er MYE bedre at jeg er ærlig,
at jeg sier fra når jeg ikke klarer mer.
At jeg forklarer hvordan jeg har der,
istedenfor å samle det opp inni meg.
Jeg blir fort sint og aggresiv når jeg har det vondt.
Da er det mye bedre for han og vite hvordan jeg har det,
hvor det gjør vondt,
for da kan vi prøve å løse det, takle det, i stedenfor at jeg plutselig når bristepunktet,
og han ikke skjønner noenting.

Åpenhet, åpenhet, ÅPENHET.
Det er nøkkelen dersom et forhold skal fungere,
og hvertfall dersom den ene parten sliter.
Han holdt meg i hånden i hele går kveld.
Passet på meg, ledet meg trygt og tålmodig vekk fra kanten ♥

*

Selv om jeg sikkert lett kan stemples som en festbrems,
både siden jeg ikke drikker, og siden jeg ofte kanskje er den første som går,
så har jeg bestemt meg for å ikke bry meg om det.
Jeg prioritere å stable livet mitt på beina,
og å holde det der.
Det er så dumt å risikere alt sammen,
drevet av frykt for at andre skal syns jeg er kjedelig.
Jeg faktisk sette meg selv først.

Jeg er stolt over å klare å sette grenser.
Jeg er stolt hver gang jeg klarer å stå imot trangen til å drikke meg full,
eller å skade meg.
Jeg er stolt hver gang jeg klarer å reise meg
og forlate en situasjon som krever mer av meg enn den gir.

*

Først når man lærer seg hva som er galt med en,
først når en lærer seg hvor grensene og behovene ens ligger,
går det an å forholde seg til dem.
Takle dem, jobbe med dem.

Jeg trodde jeg måtte ha det jævli resten av livet,
at det bare var noe helt grusomt galt med meg,
uten av jeg visste hva.
Jeg følte meg som en taper,
mislykket, kjedelig, slem, egoistisk...
Jeg er ikke det, jeg har bare andre begrensninger enn mange andre.
Andre begrensninger, og andre behov.
Spillereglene mine er litt annerledes,
men jeg prøver å tilpasse dem inn i den store sammenhengen.

Jeg vil innimellom bli sittende på utsiden av verden,
på utsiden av samfunnet; ´´normalen``...
Men vet du?
Det er greit.
velger jeg det selv,
og utsikten er ikke så verst.

Det er som med det meste annet her i livet;
det blir litt hva du gjør det til selv.


#winning

Klisjèen om å ikke dømme en bok etter omslaget.

Det er ikke alltid lett å vite hva man kan blogge om.
Jeg for min del kan nok ha i overkant lett for å dele det aller meste,
fordi jeg er sikker på at noen kan ha nytte av akkurat det.Og det er godt for meg å lufte tankene.
Men i livet omgås man jo ofte andre mennesker.
Mennesker som er en del av hverdagen din,
og som ikke synes det er fult så gøy at ting rundt dem blir eksponert.
Det er ikke noen lett grense å se alltid.

Dette har vært en beintøff helg.
Jeg kan ikke huske sist jeg var så tappet for energi og motivasjon.
Av og til vil det aldri være godt nok uansett hva du gjør eller hvem du er.
Noen vil alltid dømme deg,
uavhengig om de kjenner deg eller ikke.
Jeg opplever at mange dømmer meg basert på diagnosene mine.
Mange dømmer meg for mine sosiale evner/ mangler på sosiale evner.
Mange dømmer meg for tatoveringene mine.
Mange dømmer meg for at jeg velger å være åpen,
at jeg eksponerer mye.


Tidligere, da jeg var innelukket og ingen visste,
var det mye verre å bli dømt.
Da kunne jeg ikke forsvare meg på samme måte som jeg kan nå.
Da jeg da mottok stygge kommentarer eller meldinger,
holdt jeg dem for meg selv, og skammet meg.
Mange valgte å oppsøke meg for å fortelle meg hvor jævla rar jeg var.
At de var redd meg for at jeg så så sur og utilnærmelig ut.
Alle visste det var noe ´´galt med meg``,
men ingen visste hva.
Ikke jeg selv engang.

Nå er det en helt annen historie.
Får jeg stygge meldinger nå,
tørr jeg si fra.
Jeg valgte å åpent gå ut med hvem jeg var,
alle lidelsene mine.
Forklare at jeg sliter med det sosiale, men at jeg verken er skummel eller slem.
Jeg trenger gjerne bare litt mer tilrettelegging,
litt mer forståelse, og litt mer egeninnsats for å mestre tilsynelatende enkle og normale sosiale greier.
Jeg vil gjerne, uten å egentlig være klar over det alltid,
kreve litt mer oppmerksomhet enn andre.
Trenge litt mer hjelp..
Det burde ikke være noen skam, det.


Jeg har hvertfall aldri følt meg så sterk,
som etter at jeg valgte å gjøre meg selv 100% sårbar.

Når jeg velger å være så offentlig som det jeg er,
så må jeg naturligvis tåle at ikke alle forstår,
eller liker det jeg holder på med.
For mange er det skremmende å ta stilling til mentale lidelser.
Enten for at de kjenner seg igjen selv, men ikke vil vedkjenne seg dem.
Eller at de gjerne de ´´tror ikke på`` mentale lidelser.
At jeg later som bare for å få oppmerksomhet.
Mange klarer ikke ta diagnosene mine på alvor,
og begynner faktisk å kverulere med meg.
Prøver å overbevise meg om at det er tøys.
At ´´det går over``.
Jeg skal love at det er svært få som er mentalt syke
som nyter lidelsene sine.
Vi syns ikke det er gøy.
De aller fleste av oss hadde byttet dem ut uten å nøle.



La meg bare ta dette, èn gang for alle;

Borderlinen min vil alltid være der.
Jeg ble født med det, og det vil være med meg ut livet.
Den vil gjøre seg spesielt gjeldende i nære relasjoner,
så for dem som står meg nærmest,
er jeg faktisk (og dessverre) verst.
For dem er jeg krevende, for med dem tørr jeg å være meg selv.
For folk som ikke er så tett på meg,
fremstår jeg gjerne mye, mye, mye friskere enn jeg er.
Man lærer seg jo å holde masken, gjerne.....
Jeg kan lære meg å leve med den,
lære meg små triks for å tøyle den,
men jeg skal love dere at det er ikke enkelt å takle om den først klarer å få overtaket.
Den kan periodevis nesten være fraværende,
men det skal ikke mye gnister til før den slår ut i full fyr.

***

Apergersen er det på samme måte med;
den ble jeg født med, og den vil alltid være med.
Den er litt vanskeligere å tøyle enn Borderlinen,
men det finnes jo naturligvis endel ting jeg kan gjøre for å bedre mange situasjoner.
Jeg er jo inderlig klar over hvor hinderene mine ligger,
og da tar jeg litt stilling til fra situasjon til situasjon om det er verdt
å utfordre de grensene, eller om det er greit å bare la det ligge, og gå.
De fleste rundt meg vet godt at jeg sliter sosialt,
og de aller fleste respekterer dette på en helt rørende måte.
Det er 100 ganger bedre for meg at folk vet det,
enn at de bare tenker ´´hun der er så rar, hva faen er det som feiler henne?``.
Det viktigste for meg i forhold til denne diagnosen,
er vel egentlig å ivareta meg selv, respektere grensene mine,
men samtidig presse meg selv når det kjennes rett/ nødvendig.

***

Depresjonene mine er også sånt som vil følge meg ut livet.
Hadde jeg bare slitt med depresjon,
uten å ha Bordeline og Aspergers i tillegg,
hadde nok depresjonen gått an å jobbe nesten helt vekk.
De to diagnosene krever dessverre så mye av meg
at innimellom vil jeg havne i depresjoner uansett.
Dype, og gjerne langvarige depresjoner.
Spesielt i høst/ vinterhalvåret har jeg lett for å bli dyster.
Jeg tåler lite påkjenninger og lite stress før jeg faller.
Jeg har blitt MYE bedre på å jobbe meg fortere opp igjen enn tidligere,
men jeg kan ikke hindre at jeg faller...

***

Sosialangsten min trodde jeg jeg kom til å ha evig,
men det har vist seg gang på gang at denne lar seg jobbe med.
Det som imidlertid er litt synd,
er at denne på en måte beveger seg så parallelt med Aspergersen,
at det er langt fra enkelt alltid å vite om det er rett eller ei å presse meg selv.
Jeg har lært meg selv mye bedre å kjenne det siste året,
så nå vet jeg stort sett på forhånd om det er rett av meg å gå på,
eller skygge banen.
Sosialangsten lar seg altså jobbe med,
det er bare synd den ligger så forbannet  tett på Aspergersen.

***

Så har vi jo et streif av spiseforstyrrelser som ligger og skurrer,
som har vært der siden jeg var ganske ung.
Det er ikke en voldsom spiseforstyrrelse,
men jeg kan lett gå i dagevis uten å spise.
Mat har aldri interessert meg,
og jeg har nok vært litt for glad når vekten går nedover.
Det finnes ikke sun å drive på sånnt,
og dette har jeg lyst å få bukt med.
Jeg ønsker å utvikle et sunt forhold til kroppen min.
Slutte å være så slem.
Slutte å sulte den,
slutte å kaste opp.

***

Jeg sliter også veldig med mangel på selvtillit,
selvbilde og selvrespekt.
Disse henger jo tett sammen med spiseforstyrrelsen,
så jeg satser på å snart komme igang med en skikkelig prosess
hvor jeg prioriterer å få et system på spisingen.
Ved å gjøre det signaliserer jeg til meg selv at jeg respekterer meg selv.
Og respekterer jeg meg selv, kan jeg jo også begynne å like meg selv.
Alle disse vil flettes inn i hverandre, forsterke hverandre.
Gevinsten er enorm,
det er bare den jævla dørstokkmila jeg har nølt med å ta nå i 15 år.
´´I morgen/ neste uke/ neste måned/ neste år passer alltid bedre...``

Jeg har altså både ting som er permanente,
som jeg har akseptert at er permanente,
og jobber (relativt) aktivt med å finne måter å takle på.
Og jeg har ting som ikke trenger å være permanente
dersom jeg greier å jobbe hardt og strukturert for å snu på.
Jeg tror jo også at dersom jeg klarer å bedre forholdet mitt til meg selv, og til mat,
så vil også Borderlinen, Aspergersen og depresjonene roe seg noe.
Kanskje ikke få ta like stor plass.
Jeg vet ikke...
Men all fremgang er bedre enn ingen,
ikke sant?

Jeg gjør så godt jeg kan med det jeg er utstyrt med fra naturens side,
med de verktøy terapi har gitt meg,
og med erfaringer jeg selv har ervervet meg.

Jeg prøver å være et godt menneske,
selv om dette kanskje kan være vanskelig å se for andre.
Jeg tror nok ofte at det mange ser,
er angsten min for å ikke være god nok.
Denne tar ofte fysisk form i av at jeg ikke smiler,
jeg deltar ikke så mye i samtaler,
jeg trekker meg kanskje unna,
møter ikke blikk.
For mange er dette kjempeskummelt.
Det er ikke så mange som gidder oppsøke tilsynelatende sure mennesker.
Men ofte kan de som ser sure og fiendlige ut,
være dem som ønsker aller mest å få være med å delta.
Det er ikke noe kjekt å sitte sånn og være redd og usikker,
og oppleve at folk dermed omtrent går i sirkel rundt deg.

Det er derfor jeg øsker å opplyse folk.

Vi som sliter trenger ofte ikke annet enn et vennlig smil,
en invitasjon,
et spørsmål,
en utstrakt hånd.

Vi blir veldig takknemlig til dem som tørr bryte gjennom den ufrivillige muren rundt oss ♥






Demonene som lusker i bakgrunnen


I går da jeg startet bloggen var jeg i et typisk ´´jeg er uovervinnelig``- humør.
Da jeg la meg var jeg glad for at bloggen var opprettet,
og jeg var klar for at i dag skulle bli en konstruktiv og bra dag.
Jeg er for tiden sykemeldt fra den høyt elskede jobben min,
så med ´´konstruktiv`` mener jeg ting som å stå opp, og å spise.
Èn ting er hvertfall sikkert, og det er at den minste kroppsedel kan lage et helvete, om de bare vil.
Jeg har nå vært sykemeldt i 1.5 måned på grunn av en betent  tå (!!!!!!),
og den har altså klart å sette meg helt utav spill.
Jeg kan ikke bruke vanlige sko på gjeldende for, jeg kan  knapt kjøre bil, jeg kan ikke gå på tur,
jeg er rett og slett stort sett låst innenfor husets fire vegger.
Men jeg håper jeg snart får operert den, så det går an å begynne på bedringens vei.
Disse ukene har vært som å stange hodet i veggen,
og depresjonene sniker seg naturligvis nærmere nå når jeg ikke har så mye å fylle dagene med.
Men, det skal sies at i forhold til hvordan jeg var før,
så har jeg taklet dette usedvanlig bra.
Jeg er ennå skadefri, så demonene har ikke nådd HELT inn.
De har lusket seg såpass tett at barberbladene har vært klare for å gjøre sitt,
men nå forleden kvittet jeg meg med de siste.
Jeg har alltid latt meg selv ha barberblader tilgjengelig,
for det har gitt meg en slags syk følelse av trygghet.
Jeg har visst av muligheten har vært der.
Men jeg tok et valg, og kvittet meg med de to siste.
Så nå, hvis jeg vil gjøre noe,
blir jeg tvunget til å dra den lange veien til butikken,
gå inn, kjøpe det, og dra den lange veien hjem igjen.
Og helt ærlig?
I løpet av den tiden det tar, vil jeg sannsynligvis ha endret mening.

I dag tidlig våknet jeg hvertfall uten gnist.
Jeg testet å stå opp, tørst.
Så jeg gikk og drakk litt Cola (sunt og godt),
og så gikk jeg på badet for å sjekke tilstaden på tåen min.
Den begynte som vanlig å blø noe vanvittig da jeg fjernet kompresset,
så jeg innså at dette ble nok en inne- dag.
Jeg vurderte en stund om jeg skulle ta til venstre,
gå inn i stuen og gjøre NOE med dagen.
Se på TV, skrive, lese lastebilteori, hva som helst...
Eller om jeg skulle gå til høyre,
og dermed havne resignert i sengen igjen.
Jeg visste at dersom jeg valgte sengen, ville dagen bli mørk.
Jeg valgte sengen.

Og dette er faktisk et uhyre viktig poeng;
jeg VALGTE sengen.
Jeg valgte å la mørket sluke meg.
Jeg skal ikke si at det er så enkelt som at du kan bli frisk fra all depresjon alltid,
MEN;
du har faktisk mye mer makt enn du kanskje vet, eller vil innrømme at du vet.

Når man er deprimert er det sjelden noe som frister.
Alt virker tungt, slitsomt og meningsløst.
Men det eneste som kan bryte depresjonen,
er å tvinge seg til å gjøre noe konstruktivt, noe aktivt eller noe sosialt.
Blir man liggende passivt nede sier det seg selv at den bare vil vokse seg større og større.

I dag valgte jeg å la mørket dominere,
for jeg orket rett og slett ikke å ta stilling til dagen.

Og det er greit.
Innimellom er det faktisk greit å ´´unne`` seg en sånn dag.
Grave seg ned, stenge verden ute.
Synes synd på seg selv.
Det som var svært interessant for min del i dag var at jeg,
på tross av svært, svært mørke tanker,
hele tiden hadde en stemme i bakhodet som hvisket;
-´´du vet at dette er midlertidig. Du vet at det snart blir bedre.``
Normalt sett når jeg er oppslukt av mørket har jeg pleid å tenke
at ingenting vil ordne seg igjen noensinne.
Det vil aldri bli bra igjen!
Så det er jo definitivt en interessant utvikling!
Det gir en rimelig god følelse når man føler man klarer å
gripe inn, og faktisk styre sin egen mentalitet.
Vi sitter med ganske mye kontoll,
vi trenger bare å lære oss hvordan vi skal bruke den!

Til slutt orket jeg likvel å stå opp,
var klar for å dusje av meg det verste mørket.
Det er nemlig en annen ting jeg har observert kan ha en fin effekt på meg;
når jeg kjenner at jeg er på vei ut av/ er ferdig med en mørk periode,
føler jeg at ved å ta en dusj så fysisk renser jeg meg for det negative,
og så møter jeg med blanke ark på den andre siden.
Sånne små, banale ting kan ha helt kritisk betydning!
Jeg kom ut på badet, og ble møtt av en nydelig rosebukett,
en pakke sjokoladekjeks og en lapp som sa
´´Fordi jeg bryr meg`` fra kjæresten min.

Rørt, glad og takknemlig lusket jeg meg ut på kjøkkenet
og stjal en lang, god og varm klem.
Jeg er veldig heldig som har en kjæreste som er der for meg.
Som passer på, og som bryr seg.
Og derfra gikk dagen egentlig bare oppover.
Demonene trakk seg tilbake,
og på tross av mitt vesle handicap i foten klarte jeg på sett og vis å være
til hjelp for ham i vårt byggeprosjekt i kjelleren.

Jeg sitter altså nå på tampen av denne Torsdagen med en følelse av å ha gjort noe nyttig,
og det er viktig.
Det verste er å legge seg om kvelden og bare føle at gjeldende dag har vært meningsløs.
Da er det skremmende lett å dra med seg den holdningen til neste dag,
og da er det mye vanskeligere å orke å prøve noe særlig.
Det skal ikke mye til før de der frøene får grobunn, altså.
Så jeg må faktisk hele tiden være på vakt,
og selv om det eneste jeg greier å gjøre som er av ´´mening``
er å lese et kapittel i en bok, betale en regning, spise noe sunt, høre en sang,
skifte på sengen, vaske badet, hente posten, eller hva som helst,
så er det godt nok så lenge jeg greier å være litt grei mot meg selv.
Når man er langt nede er det helt utrolig viktig å gi seg selv mye skryt for de minste ting.
Mate de positive tankemønstrene dine.
I stedenfor å tenke ´´Herregud, i dag gjorde jeg ingenting annet enn å handle litt på butikken,
og å se på Family Guy``,
må jeg prøve å tenke ´´Wow! I dag klarte jeg å komme meg ut, jeg trosset sosialangsten min,
og jeg har prøvd å muntre meg selv opp med en morsom serie``.

Jeg er flink, og jeg akter å fortsette å være flink.
Jeg er kommet for langt på rett spor nå til å la meg selv skli ut,
og det er veldig interessant å observere egne prosesser og endringer i mentaliteten min.

Nå skal jeg spise en sunn kvelds, mens jeg ser en episode eller
to av Family Guy.
Deretter skal jeg legge meg takknemlig inntil kjæresten min,
og sovne mot en Fredag jeg ikke gruer meg så veldig for.





Håpet er for alle.

Noen av de aller største og viktigste øyeblikkene i livet mitt,
har vært når jeg har forstått at det er mange som har det som meg.
Det er mange som sliter, det er mange som er deprimerte,
det er mange som ikke alltid takler livet.

Jeg gikk i mange år og følte meg som den eneste personen i verden som slet med de følelsene og tankene jeg var fanget i.
Jeg skjønte ikke hva som var galt med meg.
Jeg syns alle fikk ting så enormt mye bedre enn meg.
Alle hadde livet på stell, og alt virket så perfekt.
Lyset fra andres liv gjorde vondt i øynene mine,
og jeg skammet meg slik for at jeg satt kneblet i det håpløse, rotete livet mitt.
Hva var det som feilte meg?
Hvorfor fikk ikke jeg det til?

Løsningen min ble å åpne meg.
Og jeg valgte ikke bare å åpne meg for ett menneske,
jeg valgte å publisere det på Facebook.
Det er selvsagt en voldsom måte å gjøre det på,
men jeg er nok en person som enten gjør ting stort, eller ikke i det hele tatt.
Dette har jeg lært meg at er en del av meg,
et resultat av mine diagnoser.
Jeg er enten høyt eller lavt.
Varm eller kald.
All in, eller all out.
Jeg er ikke et midt- i- mellom- menneske.
Enten sprekkeferdig av følelser, eller helt tom.
Dette er Borderlinen min.
En diagnose som gjør meg til en emosjonell berg- og- dalbane.
Jeg er ekstrem i det meste jeg foretar meg,
opplever verden ufiltrert, og jeg handler ofte på impuls,
uten å tenke på konsekvenser.
Denne diagnosen er kanskje den jeg har vanskeligst for å venne meg til,
fordi jeg har overhodet ingen kontroll på hva jeg vil tenke eller føle om en sak i neste sekund.
Jeg kan juble over noe, og øyeblikket etterpå bryte sammen i gråt.
Følelsene mine er kaotiske.
Ofte kan jeg reagere positivt på negative ting,
og jeg kan reagere med likegyldighet eller negativitet på ting som er bra.

Denne diagnosen er nok den som nå fremover vil kreve mest innsats.
Og det er nødvendig at jeg legger ned den innsatsen, prøver å lære meg å forstå meg selv.

Min andre diagnose, er aspergers.
Denne gjør seg mest gjeldende i det sosiale.
Jeg sliter med å forstå relasjoner mellom mennesker.
Jeg sliter med å holde øyekontakt.
Jeg vet at jeg til en viss grad mangler evnen til å føle både sympati, og empati.
Jeg har ofte vanskelig for å sette meg inn i andres sted, se ting fra andres perspektiv.

Diagnose nummer tre, er depresjon.
Jeg vil nok sikkert resten av livet slite med tilbakevendende, tunge depresjoner.
Depresjon er den tilstanden jeg frykter og hater mest,
for selv om Borderlinen min er slitsom med alle sine opp- og- nedturer
, er depresjonen minst like krevende, men på en helt annen måte.
Den sluker alt, jeg føler ingenting; jeg er helt tom.
Depresjonene holder jeg også på å prøve å lære meg å takle bedre.

Jeg har drevet aktivt med selvskading i mange, mange år,
men nå har jeg vært et halvt år uten ca, og jeg håper jeg er sterk nok til å klare å unngå det videre.
Det er en fæl sirkel å være fanget i.
Trangen er der omtrent daglig,
og ofte er den så voldsom at jeg er i ferd med å bukke under. Jeg øver meg på å mestre denne trangen,
jobber aktivt med å finne både mentale og fysiske verktøy som kan hjelpe meg når ting raser som verst.

Jeg har også slitt med voldsom sosialangst siden jeg var liten,
og mye av dette stammer nok fra at jeg ble mobbet gjennom hele oppveksten min.
Sosialangsten er imidlertid det jeg har kommet lengst i å bearbeide,
og jeg har gjort meg mange erfaringer både på godt og vondt som jeg har veldig lyst å dele.

Da jeg gikk i terapi for noen år siden,
var det svært å høre at andre mennesker slet med det samme som meg.
Jeg ante ikke at det ville bety så mye, men jeg innså fort at det var alfa og omega;
det å ikke være alene.
Jeg hadde nylig fått diagnosene mine, og ting falt endelig litt på plass.
Å få høre at det jeg slet med stammet fra reelle,
eksisterende diagnoser gjorde meg så lettet at jeg nesten jublet da jeg fikk dommen.
Det høres gjerne merkelig ut, men jeg ble gla dfor at det feilte meg noe konkret.

Først når man vet hvordan ´´fienden`` ser ut,
kan man begynne å slåss.

Jeg drev og skyggebokset i 25 år mot noe jeg ikke visste hva var.
Jeg bare visste at noe var galt med meg.
Det fikk jeg jo også fortalt av dem som mobbet meg, og senere i voksen alder.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått på kanten til å ta mitt eget liv, fortvilet, ensom og redd.

Jeg ønsker med denne bloggen å gi håp til andre.
Jeg ønsker at andre som sliter skal forstå at de ikke er alene.
Jeg ønsker å vise hvordan man kan klore seg gjennom, og overleve de sykeste ting.
Hvordan man kan lære seg teknikker for å mestre hverdagen.
Jeg ønsker å ta deg med på prosessen jeg selv er inne i,
for jeg er langt fra i mål selv.
Jeg har nettopp begynt.
Jeg vil dokumentere mine seiere, og mine nederlag.

Jeg vil være åpen, og kanskje til tider brutalt ærlig.
Jeg har lyst at du som sliter selv skal skjønne at det er ok å ha jævlige perioder.
Å høre andres erfaringer den gangen hjalp meg veldig,
og på samme måte får jeg nå tilbakemeldinger fra folk overalt om at min åpenhet rundt ting, hjelper dem.
Og jeg har lyst at du skal skjønne at de går over...
Jeg har lyst at du som ikke sliter selv,
men kjenner noen som sliter, skal kunne forstå bedre hva som foregår.
Kanskje lære deg hvordan du best mulig kan støtte og være til hjelp for de rundt deg som kjemper tøffe kamper.

Jeg har mange prosjekter på gang, både små og store,
og jeg er både spent, klar, og livredd.

Velkommen med på min reise;
it`s gonna be a bumpy ride ♥






 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juni 2017
hits